Kan det være riktig å publisere leserinnlegg med ekstreme holdninger?

Anders Behring Breiviks forsvarsadvokat Geir Lippestad forteller (iflg VG) at Anders B mente at voldelige handlinger var siste utvei, og at han hadde prøvd fredligere metoder som leserinnlegg i ulike aviser, uten å komme på trykk. Det får meg til å tenke på om hva som kan være konsekvensen av å undertrykke ekstreme holdninger.

Jeg ser at logikken bak å ikke publisere denne typen ytringer er å unngå at de får mer eksponering enn de fortjener og at vi ved å anerkjenne de som innspill i samfunnsdebatten samtidig gir argumentene legitimitet og på et vis forventer at de skal bli tatt på alvor.

Den enkle løsningen er å ikke publisere, og håpe at meningene som ligger bak ytringsbehovet dermed vil forsvinne. Det tror jeg dessverre er å stikke hodet i sanden. Har man en overbevisning som er sterk nok til at man vil skrive om det i avisen, er det naivt å tro at vedkommende vil endre mening av å ikke bli publisert. Mer sannsynlig er det at vedkommende vil rette seg mot andre fora hvor han eller hun blir hørt, eller i verste fall ty til sterkere virkemidler for å bli hørt. Det er nettopp dette Anders B er et forferdelig eksempel på.

Er det bedre å drive meningene under jorden enn å eksponere de for sollys og rive dem fra hverandre med logikk og nestekjærligjht?

Disse spørsmålene er vanskelige, og jeg er slett ikke sikker på at jeg vil at våre medier skal gi spalteplass til ekstremister. Jeg ønsker meg på ingen måter et samfunn hvor høyreekstreme holdninger inngår som en naturlig del av det daglige ordskiftet, men som jeg skrev tidligere ønsker jeg meg et samfunn hvor vi kan tåle å lese denne typen radikale ytringer uten å være redde for at det skal lede til en samfunnsendring eller virke som inspirasjon for andre forvirrede sjeler.

I det samfunnet jeg ønsker meg er det ingen som har så radikale holdninger, og ihvertfall ikke som er villige til å kjempe for de med så ekstreme midler. Jeg har begrenset tro på styrket sikkerhet og overvåking, og langt mer (kanskje naivt mye) tro på at løsningen er å unngå at folk får lyst til å begå forferdelige handlinger i utgangspunktet. Jeg tror alle mennesker har et ønske om å bli sett, hørt og lagt merke til, og selvom jeg ikke skal begi meg ut på noen analyse av hva som har drevet Anders B til det punkt han nådde 22. juli 2011, velger jeg å tro at det er mulig å skape et samfunn som klarer å inkludere også denne typen mennesker før de utvikler seg så langt i feil retning.

Jeg tror ingen er født med evnen til å henrette flere titalls uskyldige unge mennesker.

Om å sikte mot skyene

I forbindelse med at Anders Behring Breiviks manifest og “filmtrailer” er blitt kjent, har de fleste norske medier referert deler av innholdet på prominent plass i deres nettaviser og direktesendinger på TV. Det krever at man spør seg selv: Bidrar dette til å spre en gal manns budskap? Var det nettopp dette han ønsket? Var hele terroraksjonen bare et fryktelig smakløst PR-stunt?

Jeg tror svaret på alle disse spørsmålene er et betinget ja. Men jeg ønsker å ta det et steg videre, og sikte mot det samfunnet vi VIL ha, om det så ikke er det vi har idag. Et samfunn hvor disse spørsmålene er irrelevante.

Jeg ønsker at vi som samfunn skal være så trygge på oss selv at vi ikke er redde for å gjengi ekstreme ytringer på førstesiden av våre nettaviser. Vi skall ikke være redde for at slike ytringer vil gi grobunn for at andre som er usikre på seg selv vil oppleve at ytringene resonnerer med deres eget verdensbilde, og dermed inspirerer dem til å følge i samme fotspor.

Jeg ønsker at vi uredd skal møte hat med åpenhet, la enhver stemme få ytre seg, og stole på at vi i fellesskap klarer å etablere verdier som gjør at åpenhet og eksponering bare svekker de ekstreme holdningenes effekt.

Dette betyr ikke at nettaviser ukritisk skal publisere enhver ekstrem ytring, men at dersom en ekstrem ytring har relevans og aktualitet for nyhetssituasjonen, så skal ikke frykt for smitteeffekt føre til at det ikke blir publisert. Medier skal selvfølgelig ikke fråtse i ekstreme ytringer, men gjengi og analysere det som er relevant for å øke vår forståelse av det som skjer.

Jeg tror dessverre ikke vi er der i dag. Jeg tror det i dag kan gjøre skade å gi for mye publisitet til Anders B sin person og agenda. Samtidig håper jeg vi er kommet langt nok til at en bred økt forståelse vil virke kraftigere enn den inspirerende effekten dette kan ha på sympatisører fra det høyreekstreme miljøet.

Ved å våge å håpe på det beste i mennesker og sikte mot skyene vet jeg vi vil treffe høyere og bedre enn om vi lar frykten styre.