Om å omtale gjerningsmannen ved navn

Jeg har sette flere omtale Anders Behring Breivik ved navn som Albert Beretta Bavian, Jumbo Kalinka Mumbo osv. Ved talene på Rådhusplassen og flere andre uttalelser har bruk av navn vært minimalt, om i det hele tatt. Jeg ser to grunner til dette, 1) å ikke fokusere på personen og heller på situasjonen og 2) å ikke gi ham kreditering, oppmerksomhet og et ettermæle.

Den første grunnen har jeg ingen problemer med, jeg synes det var helt riktig at samlingen på Rådhusplassen handlet om omtanke, varme, kjærlighet og vårt samfunns fremtid fremfor gjerningsmannen og hans handlinger.

Den andre grunnen er jeg mer ambivalent til. Vi skal være forsiktige med å la motviljen til å “la ham få det som han vil” komme i veien for andre viktige aspekter ved situasjonen. Om ikke annet, så vil bruk av navn gjøre det tydligere hva man snakker om. Det føles kanskje ikke som noe presserende behov i dag — jeg tror vi alle har en svært klar formening om hvem vi mener — men på sikt vil dette endre seg. Jeg opplever det som uproblematisk at vi alle husker navnet Adolf Hitler (sett bortifra at det han huskes for er svært problematisk).

Argumentasjonen for å ikke “la ham få det som han vil” tror jeg stammer fra et ønske straff, eller hvertfall fravær av belønning. Da kan man også spørre seg hva som vil være verst når han (muligens) slipper ut av fengsel om 21 år (+/-): å være glemt eller å være husket som det største monsteret i moderne Norgeshistorie?

Jeg tror også det kan være viktig å huske på at dette faktisk er handlinger som er utført av en person. Anders B er et individ og et enkeltmenneske, ikke et konsept eller en infamøs legende. Det er en person som har utført disse forferdelige handlingene, og det er nettopp personer vi må møte, utfordre, debattere med og vise nestekjærlighet, omtanke og oppmerksomhet for å skape den fremtiden vi ønsker.

Vi vil aldri glemme handlingene han har gjort, og jeg tror ikke det er riktig å forsøke å glemme hvem som har gjort de heller. Jeg oppfordrer derfor til å uredd omtale ham ved navn der det er naturlig, og bruke substitutter som gjerningsmann, monster eller massemorder der det føles mer passende. Å finne på tullenavn blir å lure oss selv.

Om å omtale gjerningsmannen som gal

Sett fra en klinisk definisjon av “gal”, kan det hende at Anders B ikke oppfyller kriteriene, men sett fra et perspektiv der det motsatte av gal er normal, vil jeg så absolutt kalle Anders B for en gal mann.

Knut Johannesen (@voxpopulinor) skriver på Twitter:

“Er det fordi ABB er “en av våre” at vi vil distansere oss med ord som “galskap”. Hadde vi brukt samme ord om han var muslim og het “Ali”?”

For meg handler ikke ord som galskap om å distansere seg, men om å kalle en spade for en spade. Jeg ville aldri sett på det som normalt om “Muslimen Ali” bombet regjeringskvartalet og henrettet flere titalls barn. Jeg ville istedet med den største letthet kalt ham spik spenna gæren.

Ved å frarøve Anders B tittelen “gal”, sier vi samtidig at det han har gjort er normalt, eller i det minste kan forklares innenfor rasjonelle rammer.

Jeg har store problemer med å se hvordan et rasjonelt resonnement kan lede frem til en konklusjon som sier at handlingene han har utført er “riktige” eller mulige å forsvare. Man kan skylde på dataspill, vanskelig oppvekst, manglende oppmerksomhet fra omverdenen, manglende kanaler for å ytre seg og en rekke andre mer eller mindre relevante årsaker som forklaringer, men alle disse blir i beste (verste) fall små puff i en retning, og aldri, selv ikke akkumulert, av en slik art at det eneste mulige/normale utfallet er det Anders B kom frem til.

Om han kan unnslippe straffeskyld ved å erklæres sinnsyk blir en helt annen diskusjon. Jeg har ingen problemer med å kalle ham gal, men likevel ansvarlig for sine handlinger.

Jeg ser at logikken bak å ikke publisere denne typen ytringer er å unngå at de får mer eksponering enn de fortjener og at vi ved å anerkjenne de som innspill i samfunnsdebatten samtidig gir argumentene legitimitet og på et vis forventer at de skal bli tatt på alvor.

Den enkle løsningen er å ikke publisere, og håpe at meningene som ligger bak ytringsbehovet dermed vil forsvinne. Det tror jeg dessverre er å stikke hodet i sanden. Har man en overbevisning som er sterk nok til at man vil skrive om det i avisen, er det naivt å tro at vedkommende vil endre mening av å ikke bli publisert. Mer sannsynlig er det at vedkommende vil rette seg mot andre fora hvor han eller hun blir hørt, eller i verste fall ty til sterkere virkemidler for å bli hørt. Det er nettopp dette Anders B er et forferdelig eksempel på.

Er det bedre å drive meningene under jorden enn å eksponere de for sollys og rive dem fra hverandre med logikk og nestekjærligjht?

Disse spørsmålene er vanskelige, og jeg er slett ikke sikker på at jeg vil at våre medier skal gi spalteplass til ekstremister. Jeg ønsker meg på ingen måter et samfunn hvor høyreekstreme holdninger inngår som en naturlig del av det daglige ordskiftet, men som jeg skrev tidligere ønsker jeg meg et samfunn hvor vi kan tåle å lese denne typen radikale ytringer uten å være redde for at det skal lede til en samfunnsendring eller virke som inspirasjon for andre forvirrede sjeler.

I det samfunnet jeg ønsker meg er det ingen som har så radikale holdninger, og ihvertfall ikke som er villige til å kjempe for de med så ekstreme midler. Jeg har begrenset tro på styrket sikkerhet og overvåking, og langt mer (kanskje naivt mye) tro på at løsningen er å unngå at folk får lyst til å begå forferdelige handlinger i utgangspunktet. Jeg tror alle mennesker har et ønske om å bli sett, hørt og lagt merke til, og selvom jeg ikke skal begi meg ut på noen analyse av hva som har drevet Anders B til det punkt han nådde 22. juli 2011, velger jeg å tro at det er mulig å skape et samfunn som klarer å inkludere også denne typen mennesker før de utvikler seg så langt i feil retning.

Jeg tror ingen er født med evnen til å henrette flere titalls uskyldige unge mennesker.

Jeg tror svaret på alle disse spørsmålene er et betinget ja. Men jeg ønsker å ta det et steg videre, og sikte mot det samfunnet vi VIL ha, om det så ikke er det vi har idag. Et samfunn hvor disse spørsmålene er irrelevante.

Jeg ønsker at vi som samfunn skal være så trygge på oss selv at vi ikke er redde for å gjengi ekstreme ytringer på førstesiden av våre nettaviser. Vi skall ikke være redde for at slike ytringer vil gi grobunn for at andre som er usikre på seg selv vil oppleve at ytringene resonnerer med deres eget verdensbilde, og dermed inspirerer dem til å følge i samme fotspor.

Jeg ønsker at vi uredd skal møte hat med åpenhet, la enhver stemme få ytre seg, og stole på at vi i fellesskap klarer å etablere verdier som gjør at åpenhet og eksponering bare svekker de ekstreme holdningenes effekt.

Dette betyr ikke at nettaviser ukritisk skal publisere enhver ekstrem ytring, men at dersom en ekstrem ytring har relevans og aktualitet for nyhetssituasjonen, så skal ikke frykt for smitteeffekt føre til at det ikke blir publisert. Medier skal selvfølgelig ikke fråtse i ekstreme ytringer, men gjengi og analysere det som er relevant for å øke vår forståelse av det som skjer.

Jeg tror dessverre ikke vi er der i dag. Jeg tror det i dag kan gjøre skade å gi for mye publisitet til Anders B sin person og agenda. Samtidig håper jeg vi er kommet langt nok til at en bred økt forståelse vil virke kraftigere enn den inspirerende effekten dette kan ha på sympatisører fra det høyreekstreme miljøet.

Ved å våge å håpe på det beste i mennesker og sikte mot skyene vet jeg vi vil treffe høyere og bedre enn om vi lar frykten styre.

Siden jeg har hørt at tablets skal bli redningen for mediebransjen, besøkte jeg noen medienettsider med den innebygde browseren, samt i et par andre mye brukte Android-browsere, uten å endre noen innstillinger. Resultatene ble blandet. Min Transformer har en oppløsning på 1280x800, omtrent like stort som eller større enn 50% av moderne laptoper (guesstimate). Alle sidene ble aksessert ved å gå til f.eks. dn.no, uten www og uten m/wap/mobil eller lignende. Eventuelle mobiladresser som vises under er videresendt fra hovedsiden.

For moro skyld vil jeg bare ta med de som leverte dårlig. DB.no, VG.no, Dagsavisen.no, TV2.no og en del andre klarte seg bra (det vil si, serverte meg en fullverdig desktopversjon, eller en versjon som var tilpasset/fungerte bra med min skjerm). Dette er ingen studie i brukervennlighet, og selv de som klarte seg bra, kunne klarte seg bedre med større click-targets og diverse andre endringer.

Så, over til de mindre praktfulle eksemplene (klikk på bilder for fullversjon):

Aftenposten, til venstre med Miren, høyre med FireFox.

DN.no, til venstre med Firefox, høyre med default.

Nrk.no, YR.no og danske Ekstrabladet.no

Det skal ikke så mye til for å se at dette ikke er optimalt. Uten at jeg har gravd for mye i mekanismene som ligger bak, mistenker jeg at det her er god gammeldags User-Agent-sniffing som pågår. Det trenger ikke være noe galt i det, dette fungerer bra for å ta meg til mobilversjon når jeg faktisk bruker en mobil. Men det slår åpenbart uheldig ut når antagelsen om hva som er en mobiltelefon feiler på denne måten. Jeg tipper de sniffer etter teksten “Android”, og da automatisk antar at det er en mobil. Om de hadde tatt seg bryet med å sniffe fire tegn til ville de fått “Android 3.1”, som unikt identifiserer tablets, da Android 3.x kun er for tablets, og foreløpig har alle disse 1280x800px skjerm.

Ved å gjøre antagelser basert på ufullstendig informasjon, og samtidig mest sannsynlig med en forenklet modell av verden, går det galt.

Langt på vei er innholdet som serveres for mobil og desktop det samme, mobilversjonene er noe enklere, men tilbyr ikke f.eks. lokasjonsrelaterte tjenester eller den klassiske “nå er jeg på farten og alt jeg vil ha er et telefonnummer” (som jeg forøvrig aldri har opplevd selv).

Min anbefaling her er å heller lene seg på @media queries og eventuelt en test på hva enheten min kan (ingen flash => vis HTML5 for video og jpg for annonser). Jeg ikke tenke meg noen situasjon der det er hensiktsmessig å servere en 320px bred nettside til en skjerm som er 1280px bred.

Hvordan disse nettsidene ser på ut på en iPad vet jeg ikke, men jeg regner med at hvertfall noen av dem er mer tablet-optimalisert. Det er imidlertid ikke en formildende omstendighet, snarere tvert om. Det betyr at de har tatt seg bryet med å lage en versjon som passer bedre for tablets, men ikke tatt seg bryet med å vise denne versjonen til alle som har en tablet. Ved å neglisjere mindre populære eller trendy enheter bygger man opp om Apples ledende posisjon, fremfor å innby til konkurranse og innovasjon. Om det er noe mediebransjen trenger i dag er det konkurranse og innovasjon, på alle nivåer.

Moralen er, som så ofte ellers: “Assumption is the mother of all fuck ups”.

PS.: User Agent-strengen for min browser er: “Mozilla/5.0 (Linux; U; Android 3.1; en-us; Transformer TF101 Build/HMJ37) AppleWebKit/534.13 (KHTML, like Gecko) Version/4.0 Safari/534.13”

Det er derfor litt trist når Frédéric Filloux i siste utgave presenterer en tabloid feilrepresentasjon av en reflektert og måteholden kritikk av artikkelen som journalismens endelige mål. Det er professor i Entrepeneurial Journalism ved City University of New York, Jeff Jarvis som får unngjelde. Jarvis sitt poeng er at for enkelte hendelser (f.eks. valgkampdekning eller opptøyer i Midt-Østen) er det journalistens viktigste jobb å rapportere hva som skjer, ikke å levere en artikkel på slutten av dagen. Om en artikkel ikke kan tilføre ny verdi til leseren, kan man like gjerne klare seg uten. Jarvis lister opp en rekke eksempler, og siden jeg nå skriver i et nettbasert medie med støtte for hyperlenking, oppfordrer jeg deg til å klikke her for å lese de, istedet for at jeg skal fylle dette innlegget med en repetering av det som allerede er lett tilgjengelig andre steder.

Filloux er åpenbart uenig i denne konklusjonen, eller han har i hvert fall et eget budskap han vil formidle, hvor han som retorisk grep har valgt å benytte formen “kritikk av noe noen andre har sagt, som jeg muligens ikke har lest så fryktelig nøye selv”. Filloux kommer med to hovedpoeng: artikkelen er den høyeste og viktigste formen for journalistisk arbeid og bakgrunnstoff er viktig og ikke noe det “bare kan linkes til”. Det kommer da i konteksten “Jeff Jarvis mener det motsatte”.

Jeg tror både jeg og Jarvis er enige i at artikler i mange tilfeller er riktig, viktig og verdifullt. Det Jarvis sier er at i enkelte tilfeller er den ikke det. Filloux trekker frem en 11.000 ords artikkel om nødlandingen på Hudson-elven i New York som erkebeviset. At et enkeltstående fremragende arbeid skal stå som bevis for at alle artikler har livets rett faller på sin egen urimelighet. Snarere underbygger dette Jarvis sin argumentasjon: artikler skal skrives for å tilføre verdi for leseren.

Faktisk er det mye ved Filloux sin argumentasjon som støtter det synet Jarvis har, blant annet der han skriver følgende:

Daily newspapers become increasingly unable to deal with breaking news or developing  stories. Publishers’ heads remain deeply buried into the sand; they don’t see their costly publications scream their irrelevancy every morning when hitting the streets. They still haven’t come to terms with the need for bold moves such as really separating what belongs to digital media from what works best on paper. (Practically, this means transforming daily newspapers into biweeklies offering strong value-added reporting and perspectives, and using electronic media for the rest.)

Dette er mer eller mindre nøyaktig det samme Jarvis argumenterer for.

Filloux kritiserer også Jarvis sin mening om at det er helt legitimt å linke til solid bakgrunnsmateriale, i stedet for å skrive det på nytt hver gang et tema skal omhandles. Her tror jeg Filloux innså at han trengte et par avsnitt til og hadde dårlig tid, og derfor lirte av seg dette opplagte mistolkende og ureflekterte angrepet på Jarvis. Om han i stedet hadde stoppet opp og tenkt seg om ville han sett at linking til bakgrunnsmateriale ikke behøver å bety Wikipedia eller et Google-søk. Bakgrunnsmaterialet kan like gjerne være en annen kilde som journalisten har lest og kan gå god for, eller en egen temaside nettavisen (eller journalisten) selv har utarbeidet. Jeg mener det er åpenbart at enhver artikkel ikke trenger å gjenta eller nyskrive noe som allerede finnes og er lett tilgjengelig. Den tiden bør heller brukes på å foredle ekstisterende bakgrunnsmateriale eller rapportere andre nyheter.

Det er ikke det at Filloux nødvendigvis bommer i sin argumentasjon for artikkelens verdi, men han bommer solid i form og utgangspunkt. Når han i tillegg anklager Jeff Jarvis for å skrive kontroversielt bare for å øke AdSense-inntektene sine tas diskusjonen ned på et nivå som til nød hører hjemme i kommentarfeltet til Dagbladet. Filloux vet han leses av svært mange i bransjen og er en innflytelsesrik person, da bør han også vite å holde seg for god for dette.

Jeg skal gjerne innrømme at jeg generelt er tilhenger av mye av det Jeff Jarvis skriver, og oppfatter han som en som (i likhet med Filloux selv) har omfattende innsikt i de utfordringer mediebransjen står overfor, og som jobber aktivt med å finne løsninger.

Jarvis har svart på tiltale, det finner du her.

Source: Jazz Is not a Byproduct of Rap Music (http://www.mondaynote.com/2011/06/12/jazz-is-not-a-byproduct-of-rap-music/) by Frédéric Filloux
Source: The article as luxury or byproduct (http://www.buzzmachine.com/2011/05/28/the-article-as-luxury-or-byproduct/) by Jeff Jarvis
Source: The orthodoxy of the article, part II (http://www.buzzmachine.com/2011/06/12/the-orthodoxy-of-the-article-part-ii/) by Jeff Jarvis

Først litt bakgrunn. Jeg og min samboer bor i 4. etasje uten heis i en blokk på Torshov. Vi har TV, hver vår smarttelefon, tilsammen 5 bærbare datamaskiner, en Kindle, men ingen fikleflater. Vi er teknologisk kompetente og aktive brukere av nettbaserte nyhetskilder. Vi har likevel hatt abonnement på Aftenposten i mange år. Vi har vekslet litt mellom kveld og helg og morgenutgavene, men har siden Aftenposten Aften kuttet ned til 3 utgaver i uken kun hatt abonnement på morgenutgaven, mandag til søndag.

Hvorfor ha abonnement på døde trær?

Jeg tror det er særlig tre hensyn som har gjort at vi har abonnenert så lenge som vi har gjort: nostalgi, tilgjengelighet og innhold.

Vi har begge vokst opp med abonnement på Aftenposten hjemme, og det å lese avisen når man spiser frokost (og kanskje også middag, eller hvertfall etter middag) har blitt en naturlig del av de daglige rutinene, og noe vi føler vi har fått mye igjen for.

Tilgjengelighet handler om to ting: avisen blir levert på døren, og den er i format som er velegnet for å få et raskt overblikk over det som har skjedd og kommer til å skje. Papir er mer lettlest enn bærbare datamaskiner og smarttelefoner, og gir en mer personlig nyhetskonsumering enn TV2 Nyhetskanalen (som som regel også står på mens vi spiser frokost (helt til det kommer “En viktig kunngjøring fra Det Norske Myntverket”, da blir det mute eller av)). 

Når det gjelder innhold, så er Aftenposten den avisen som i form, utvalg og vinkling i størst grad treffer det vi er ute etter. Aftenposten er som regel ikke redde for å gå litt i dybden, og unngår sensasjons-, forbruker-, og værjournalistikk. Meningsstoffet favner bredt og holdes på et anstendig intellektuelt nivå.

Hva skjedde?

Så hvorfor vil vi nå avslutte vårt abonnement? Alt virker jo å være i sin skjønneste orden? Tilgjengeligheten har fått en solid knekk. Vi har med jevne mellomrom opplevd at avisbudet synes 4. etasje er vel mange trapper opp fra bakkeplan, og har latt avisen ligge i en haug i første etasje. Dette har vært sporadiske tilfeller, som for det meste har resultert i at vi har klaget på ikke levert avis og fått godskrevet én utgave. For en uke siden ble derimot dette en konsekvent løsning, budet har “… problemer med lås/nøkkel”, og legger alle avisene i en haug på utsiden av inngangsdøren til oppgangen. Vi har klaget inn problemet, og skaffet til veie kontaktinformasjon til styret for at Aftenposten kan utbedre situasjonen. På forespørsel om å få godskrevet de utgavene de ikke klarer å levere på døren, fikk vi beskjed om at dette ikke var mulig, da avisen tross alt ble levert, om enn fire etasjer ned på et regnutsatt sted.

Jeg ser at Aftenposten teknisk sett har rett, avisen blir levert. Men for meg som forbruker, er dette likevel et verdiløst produkt. Du kan godt kalle meg lat som ikke gidder å gå opp og ned fire etasjer for å hente avisen hver morgen, og jeg kan være tilbøyelig til å gi deg rett. Problemet for Aftenposten er imidlertid at selv om innholdet holder god kvalitet og treffer mine behov, er det langt i fra unikt nok.

Det kan hende at f.eks. Nyhetskanalen har en litt annen vinkling, men har det skjedd noe viktig i løpet av natten får jeg det med meg uten å lese papiravisen (og om det skjedde sent nok på natten står det uansett ikke i avisen). En del av artiklene er tilgjengelig gratis på Aftenposten.no, og viktige hendelser vil uansett være gjengitt i andre nettmedier.

Selv om meningstoffet jevnt over har vært bra, har jeg også opplevd at det mangler en dimensjon ved å ikke åpne for brukerdeltakelse. Jeg har ofte lest en kronikk eller kommentar som jeg har villet dele eller kommentere i sosiale medier, men uten noe å linke til, har ikke dette vært mulig. Det betyr en svekkelse av tilgjengeligheten; jeg får lest kommentaren på papir, men jeg får ikke gjort noe mer med den. Viktigheten av dete har økt over tid de siste årene, men Aftenpostens meningsstoff treffer ikke like bra på tvers av akser som innhold og nytteverdi lenger.

Sett under ett, så betaler jeg primært for luksusen det er å kunne åpne døren til leiligheten, bøye meg ned og plukke opp avisen. Det betaler vi ca 3,50 for per dag, og delt på to er det en liten pris. Det er imidlertid ikke den samme luksusen å gå ned fire etasjer og opp igjen, det ville jeg ikke gjort om jeg så fikk det gratis.

Kundeservice anno 2011

På et tidspunkt vil nok Aftenposten klare å skaffe til veie en ny nøkkel og igjen være i stand til å levere avisen på døren (kveldsbudet kommer seg inn). Når vi nå likevel velger å avslutte vårt abonnement permanent er det to ting som avgjør:

For det første har vi over lenger tid sett at det å få levert nyheter på papir er en mindre og mindre hensiktsmessig løsning.

For det andre synes vi kundeservice teller.

At Aftenposten nekter å ettergi verdien på 3-4 aviser for å gjøre en kunde fornøyd, betyr at Aftenposten ikke synes det er viktig med fornøyde kunder. Jeg kjenner ikke denne eksakte kostnaden Aftenposten har per levert avis, men jeg tipper vi her snakker en totalkostnad for fire aviser på godt under en tier. De synes altså ikke det er verdt å investere ti kroner for å beholde en kunde som betaler 1.452,- i året (min samboer er student, vi ville betalt det dobbelte fra neste år). Kundeservice handler ikke om å ha rett, men om å yte service til kunder, og en forbrukers kraftigste virkemiddel er å avslutte tjenesten.

Veien videre

Jeg kommer til å fortsette å lese nyheter. I første omgang vil nok dette skje med en bærbar datamaskin, en smarttelefon og litt TV. Når det kommer en fikleflate som møter mine behov, kommer jeg nok til å kjøpe den og, og tipper den vil kunne overta laptopens plass ved frokosten.

Om jeg da kommer til å betale for redaksjonelle produkter vil igjen avgjøres av en avveining mellom pris, tilgjengelighet og innhold, og er noe jeg gjerne vil skrive om da.

Jeg vil takke Aftenposten for følget gjennom ca 15-20 år, og håper dere klarer å flytte det gode innholdet dere har på papir over i hensiktsmessige digitale kanaler! 

Årsaken til dette er mest sannsynlig WWIC-syndromet (“Why wasn’t I consulted?”), og det kan se ut til at et effektiv botemiddel er å lansere nye funksjoner og design som en opt-in-løsning. Både Facebooks nye profilsider og Twitters nye design ble tilbudt frivillig i første omgang, og stormen ble mindre enn man normalt ville forventet.

But, I digress…

Det jeg egentlig skulle skrive om var en språklig vending jeg støtte på i ovennevnte brukerstorm. “Melanie” skriver: “This new layout is horrible!!!!! Very un-user friendly.” Jeg regner med at det hun ønsker å si er at den nye layouten er lite brukervennlig (og siden engelsk har litt andre orddelingsregler enn norsk kan det godt at det er det hun faktisk sier også; innled gjerne en ny digresjon etter eget ønske).

Siden er jeg er litt mer enn normalt språknerd, utløste likevel denne formuleringen en tankerekke som fikk meg til å filosofere over begrepter ikkebruker-vennlig design. En ikkebruker må forstås som noen som ikke bruker en tjeneste. Ikkebruker-vennlig design blir da design som henvender seg til for eksempel  en innkjøper, mellomleder, kunde, sjef, designprisjuryformann eller annen karakter som kunne fått fast rolle i Dilbert.

Ikkebruker-vennlig design blir da design som får noen som ser en tjeneste for første gang til å tenke “Ooohhh, shiny!”, men som ikke nødvendigvis gir en fast bruker av tjenesten en god brukeropplevelse. 

Jeg tror moralen jeg vil frem til er at man skal spørre seg om et designvalg er motivert av hensyn til brukernes behov, og ikke følelsene til ikkebrukere. Dette er ikke noe oppsiktsvekkende funn, og denne bloggposten er da heller ikke ment å revolusjonere fagfeltet. Det er nok bare de aller mest kyniske som kun tenker på innkjøpsansvarlige når man designer. Og brukervennlig behøver ikke komme i veien for ikkebruker-vennlig design. Noe kan være både shiny og funksjonelt.

Jeg vil likevel oppfordre deg til å forsøke å svare på disse spørsmålene:

1. “Hvem andre enn den faktiske brukeren har du i tankene når du designer?”
2. “På hvilken måte kan ønsker fra sjefen/kunden/juryformannen påvirke designvalg?”
3. “Når var sist gang du lot noe annet enn brukerens behov avgjøre et designvalg?”
4. “Hvordan kan designvalg gjort av brukervennlighetshensyn også styrke ikkebruker-vennligheten?”

 META: Denne bloggposten begynte som en tweet, denne tweeten skapte en reaksjon i form av en annen tweet som henviste til en interassant artikkel fra Ida Aalen, les den også!

h.264 er ikke en åpen teknologi, og er dessuten belastet med lisenskostnader. Dette innebærer at både Firefox og Opera har valgt å ikke støtte formatet. I en bloggpost argumenterer Google for at det ikke er i nettets interesse at et proprietært og lisensbetinget format blir ledende. Utvikling av et format som er styrt av kommersielle interesser vil alltid stå i fare for å utvikle seg i en annen retning enn det som er best for sluttbrukerne og nettets økosystem, og en et format som krever lisens gjør det svært mye vanskeligere for nye aktører å etablere seg, det være vestlige startups eller aktører i utviklingsland.

Ved å ikke støtte formatet viser Google solidaritet mot Opera og Firefox, og tilsammen utgjør disse tre nettleserne omlag 50% av alle brukere (varierende fra nettsted til nettsted). Selv uten Chrome på laget vil det være over en tredjedel av brukere som ikke har støtte for h.264 i sin nettleser.

Opera, Chrome og Firefox støtter istedet formatene Ogg Theora og WebM, som er frie, åpne standarder som kan brukes uten å betale lisens til en tredjepart. Det er dog omdiskutert hvorvidt disse teknologiene bryter med eksisterende patenter, noe som nok er en medvirkende årsak til at Apple og Microsoft ikke støtter disse. Om patenthavere skulle velge å saksøke Apple og/eller Microsoft kan det bli en kostbar affære for de saksøkte, noe som gjør det tryggere å la være å støtte disse.

Altså er situasjonen den at Opera og Firefox aldri kommer til å støtte h.264 grunnet lisens og manglende åpenhet, og Safari og Internet Explorer kommer tilsynelatende ikke til å støtte Ogg Theora eller WebM før det kan slås fast at disse ikke bryter patenter (og kanskje ikke da heller). Ved å legge sin fulle støtte bak WebM oppfordrer Google eventuelle patenthavere til å saksøke, og vi kan da forhåpentligvis få avklart situasjonen.

Sett fra sluttbrukers perspektiv, og med tanke på nettets fremtid, vil det beste for alle parter være et fritt og åpent format som en felles baseline. Det Google har gjort nå, er å presse for på at h.264 ikke blir etablert som de facto-valget når man publiserer video på web. Det er en bra ting.

Spesialtilpassede løsninger er tidkrevende og dyrt

Magasinet Henne har AD’er som spesialdesigner hver enkelt side for iPad i bådde horisontalt og vertikalt format. Mulighetene en iPad gir skaper en forventning hos brukere om at disse skal utnyttes, noe som kan føre til svært høye produksjonskostnader.

Det kan også være en utfordring å kombinere rask rapportering av nyheter med en rik presentasjon.

Per i dag finnes det ikke noe marked for iPad-applikasjoner i Norge

Det er usikkert om dette vil komme, og meget sannsynlig at det bare vil være plass til de største, første og beste. Bonytt Bad for iPad har ligget i toppsjiktet på listen over norske applikasjoner i iTunes Store de siste to ukene.

Jeg spurte om hvor mange nedlastinger de krevde å komme dit, og de kunne fortelle at de ennå ikke passert 1000 nedlastinger.

Markedet vil utvilsomt vokse etterhvert som iPad blir lettere tilgjengelig, men Norge er et lite land og iPad vil nok alltid være et nisjeprodukt. 

Betalingspotensialet i applikasjoner ligger i å tilby en kontekst og en tilgang til innholdet som ikke er tilgjengelig gjennom gratis kanaler

VG fremhevet muligheten for å få levert VG på frokostbordet, noe som gjør det mulig for dem å ta opp kampen med Aftenposten og Dagens Næringsliv i denne delen av markedet.

Imidlertid er det ikke noe i veien for at man kan åpne opp en helt vanlig nettavis på den samme iPad, en nettavis som vil være gratis, og tilby de samme nyhetene. Om nettavisen til og med bruker litt tid på lage et rammeverket som er tilpasset iPad og andre fikleflater forsvinner mye av poenget med en app.

Det er strengt tatt veldig lite en iPad-app kan som ikke en HTML5-app også kan, ihvertfall når det gjelder nyheter.

Dagsaviser på fikleflater vil kreve faste, men fleksible maler

Det er ikke praktisk gjennomførbart med Art Direction i samme stil som månedsmagasinene legger opp til. I stedet vil det være nødvendig med fleksible rammeverk, ikke ulikt dagens nettaviser. Samme innhold må i størst mulig grad kunne fungere smertefritt i flest mulig kanaler med minst mulig individuell tilpassing.

Konklusjon

iPad er unektelig et morsomt produkt, som gir helt nye muligheter for både magasiner og aviser. Det er stort rom for å eksperimentere og utvikle løsninger som dekker våre behov på en mer effektiv og tiltalende måte enn dagens kombinasjon av PC, mobil og papir.

Imidlertid er spesialtilpassing dyrt, og markedet mildt sagt usikkert.

Det er fort gjort å tenke mer på innpakning, enn innhold, men om ambisjonene er større enn å tilfredsstille egoet til administrerende direktør og kanskje vinne en bransjepris eller to, må vi huske at godt innhold fremdeles er det viktigste. Jeg takker Bonytt bad for åpenhet om antall nedlastinger, en liten felles virkelighetskontroll har nok hele bransjen godt av.

Likevel ønsker jeg alle aktører hjertelig velkommen, og ser gjerne at alle mediehus investerer mye i utvikling av nye løsninger. Selv om ikke alt vil ende opp som økonomiske suksesshistorier, kommer det helt sikkert til å føre til innovasjon som kan komme hele medieverdenen til gode.

Om ikke annet, kan iPad-prosjekter fungere som et solid spark bak til en til tider stagnert nettavisbransje. Det er lov å tenke nytt på gamle plattformer også.

Facebook har så langt ikke villet imøtekomme Googles krav, og det pågår nå en drakamp mellom de to gigantene. Facebooks argument er at dine venner på Facebook ikke har samtykket til at du kan eksportere deres kontaktinformasjon til en tredjepart, og peker på at det heller ikke ville vært naturlig om Facebook lot deg eksportere alle bildene av alle dine venner. Jeg mener både Google og Facebook burde håndtert dette annerledes.

Hva Google burde gjøre

Google burde fremdeles la sine data være fritt tilgjengelig. For meg som bruker av Googles tjenester, er det en ulempe at de legger restriksjoner på hva jeg kan bruke mine data til. Når det ikke finnes noen praktiske argumenter for å ikke tillate eksportering, bør jeg kunne gjøre som jeg vil.

Google gjør likevel rett i belyse at Facebook ikke gir den samme muligheten, og at det ville vært det beste for alle om data kunne flyte fritt i begge retninger. Den kampen bør de imidlertid ta direkte med Facebook, uten å la alle sine brukere bli skadelidende.

Hva Facebook burde gjøre

Facebook har tradisjonelt vært gniene på sine data, og tildels vært svært grådige når det gjelder å sikre seg rettigheter til innholdet brukere laster opp. Imidlertid kan det den siste tiden virke som om Facebook har endret kurs, og beveger seg mot mer åpne løsninger. Jeg er ikke enig i Facebooks sammenligning av bildearkiv med kontaktinfo, men er strengt tatt heller ikke så sikker på om jeg synes det hadde vært feil om de lot meg laste ned alle bildene fra en venns profil heller.

Facebook har en klar ambisjon om å fungere som en kontaktliste, og eksportmulighet er en helt grunnleggende del av en kontaktlistetjeneste. Facebook bør la tredjepartstjenester som Google hente samme type data ut fra Facebook, som Facebook henter fra disse tjenestene. Om Facebook mener det er feil å la meg eksportere mine venners kontaktinfo fra Facebook, bør de også holde seg for å gode til å la meg importere mine venners kontaktinfo fra Google.

Konklusjon

Facebook bør åpne opp, Google bør kjempe sin sak uten å ty til tvangsmidler.