torsdag
jun022011

Hvorfor jeg idag har avsluttet mitt abonnement på Aftenposten

Dette er forklaring på hvorfor jeg og min samboer ikke lenger ønsker å ha abonnement på papirutgaven av Aftenposten, primært grunnet sviktende tilgjengelighet og umoderne kundeservice.

Først litt bakgrunn. Jeg og min samboer bor i 4. etasje uten heis i en blokk på Torshov. Vi har TV, hver vår smarttelefon, tilsammen 5 bærbare datamaskiner, en Kindle, men ingen fikleflater. Vi er teknologisk kompetente og aktive brukere av nettbaserte nyhetskilder. Vi har likevel hatt abonnement på Aftenposten i mange år. Vi har vekslet litt mellom kveld og helg og morgenutgavene, men har siden Aftenposten Aften kuttet ned til 3 utgaver i uken kun hatt abonnement på morgenutgaven, mandag til søndag.

Hvorfor ha abonnement på døde trær?

Jeg tror det er særlig tre hensyn som har gjort at vi har abonnenert så lenge som vi har gjort: nostalgi, tilgjengelighet og innhold.

Vi har begge vokst opp med abonnement på Aftenposten hjemme, og det å lese avisen når man spiser frokost (og kanskje også middag, eller hvertfall etter middag) har blitt en naturlig del av de daglige rutinene, og noe vi føler vi har fått mye igjen for.

Tilgjengelighet handler om to ting: avisen blir levert på døren, og den er i format som er velegnet for å få et raskt overblikk over det som har skjedd og kommer til å skje. Papir er mer lettlest enn bærbare datamaskiner og smarttelefoner, og gir en mer personlig nyhetskonsumering enn TV2 Nyhetskanalen (som som regel også står på mens vi spiser frokost (helt til det kommer “En viktig kunngjøring fra Det Norske Myntverket”, da blir det mute eller av)). 

Når det gjelder innhold, så er Aftenposten den avisen som i form, utvalg og vinkling i størst grad treffer det vi er ute etter. Aftenposten er som regel ikke redde for å gå litt i dybden, og unngår sensasjons-, forbruker-, og værjournalistikk. Meningsstoffet favner bredt og holdes på et anstendig intellektuelt nivå.

Hva skjedde?

Så hvorfor vil vi nå avslutte vårt abonnement? Alt virker jo å være i sin skjønneste orden? Tilgjengeligheten har fått en solid knekk. Vi har med jevne mellomrom opplevd at avisbudet synes 4. etasje er vel mange trapper opp fra bakkeplan, og har latt avisen ligge i en haug i første etasje. Dette har vært sporadiske tilfeller, som for det meste har resultert i at vi har klaget på ikke levert avis og fått godskrevet én utgave. For en uke siden ble derimot dette en konsekvent løsning, budet har “… problemer med lås/nøkkel”, og legger alle avisene i en haug på utsiden av inngangsdøren til oppgangen. Vi har klaget inn problemet, og skaffet til veie kontaktinformasjon til styret for at Aftenposten kan utbedre situasjonen. På forespørsel om å få godskrevet de utgavene de ikke klarer å levere på døren, fikk vi beskjed om at dette ikke var mulig, da avisen tross alt ble levert, om enn fire etasjer ned på et regnutsatt sted.

Jeg ser at Aftenposten teknisk sett har rett, avisen blir levert. Men for meg som forbruker, er dette likevel et verdiløst produkt. Du kan godt kalle meg lat som ikke gidder å gå opp og ned fire etasjer for å hente avisen hver morgen, og jeg kan være tilbøyelig til å gi deg rett. Problemet for Aftenposten er imidlertid at selv om innholdet holder god kvalitet og treffer mine behov, er det langt i fra unikt nok.

Det kan hende at f.eks. Nyhetskanalen har en litt annen vinkling, men har det skjedd noe viktig i løpet av natten får jeg det med meg uten å lese papiravisen (og om det skjedde sent nok på natten står det uansett ikke i avisen). En del av artiklene er tilgjengelig gratis på Aftenposten.no, og viktige hendelser vil uansett være gjengitt i andre nettmedier.

Selv om meningstoffet jevnt over har vært bra, har jeg også opplevd at det mangler en dimensjon ved å ikke åpne for brukerdeltakelse. Jeg har ofte lest en kronikk eller kommentar som jeg har villet dele eller kommentere i sosiale medier, men uten noe å linke til, har ikke dette vært mulig. Det betyr en svekkelse av tilgjengeligheten; jeg får lest kommentaren på papir, men jeg får ikke gjort noe mer med den. Viktigheten av dete har økt over tid de siste årene, men Aftenpostens meningsstoff treffer ikke like bra på tvers av akser som innhold og nytteverdi lenger.

Sett under ett, så betaler jeg primært for luksusen det er å kunne åpne døren til leiligheten, bøye meg ned og plukke opp avisen. Det betaler vi ca 3,50 for per dag, og delt på to er det en liten pris. Det er imidlertid ikke den samme luksusen å gå ned fire etasjer og opp igjen, det ville jeg ikke gjort om jeg så fikk det gratis.

Kundeservice anno 2011

På et tidspunkt vil nok Aftenposten klare å skaffe til veie en ny nøkkel og igjen være i stand til å levere avisen på døren (kveldsbudet kommer seg inn). Når vi nå likevel velger å avslutte vårt abonnement permanent er det to ting som avgjør:

For det første har vi over lenger tid sett at det å få levert nyheter på papir er en mindre og mindre hensiktsmessig løsning.

For det andre synes vi kundeservice teller.

At Aftenposten nekter å ettergi verdien på 3-4 aviser for å gjøre en kunde fornøyd, betyr at Aftenposten ikke synes det er viktig med fornøyde kunder. Jeg kjenner ikke denne eksakte kostnaden Aftenposten har per levert avis, men jeg tipper vi her snakker en totalkostnad for fire aviser på godt under en tier. De synes altså ikke det er verdt å investere ti kroner for å beholde en kunde som betaler 1.452,- i året (min samboer er student, vi ville betalt det dobbelte fra neste år). Kundeservice handler ikke om å ha rett, men om å yte service til kunder, og en forbrukers kraftigste virkemiddel er å avslutte tjenesten.

Veien videre

Jeg kommer til å fortsette å lese nyheter. I første omgang vil nok dette skje med en bærbar datamaskin, en smarttelefon og litt TV. Når det kommer en fikleflate som møter mine behov, kommer jeg nok til å kjøpe den og, og tipper den vil kunne overta laptopens plass ved frokosten.

Om jeg da kommer til å betale for redaksjonelle produkter vil igjen avgjøres av en avveining mellom pris, tilgjengelighet og innhold, og er noe jeg gjerne vil skrive om da.

Jeg vil takke Aftenposten for følget gjennom ca 15-20 år, og håper dere klarer å flytte det gode innholdet dere har på papir over i hensiktsmessige digitale kanaler! 

fredag
jan282011

Ikkebruker-vennlig design og en digresjon, i omvendt rekkefølge

Meetup har nettopp lansert et nytt design, og ikke uventet møtes dette med en brukerstorm. Dette er noe som adri slår feil. Har du en tjeneste som brukes av noen andre enn kun deg selv, vil enhver endring møtes med alt fra svak misnøye til rabiate Facebookgrupper av noen som ikke deler din oppfattelse av hva som er riktig retning videre.

Årsaken til dette er mest sannsynlig WWIC-syndromet (“Why wasn’t I consulted?”), og det kan se ut til at et effektiv botemiddel er å lansere nye funksjoner og design som en opt-in-løsning. Både Facebooks nye profilsider og Twitters nye design ble tilbudt frivillig i første omgang, og stormen ble mindre enn man normalt ville forventet.

But, I digress…

Det jeg egentlig skulle skrive om var en språklig vending jeg støtte på i ovennevnte brukerstorm. “Melanie” skriver: “This new layout is horrible!!!!! Very un-user friendly.” Jeg regner med at det hun ønsker å si er at den nye layouten er lite brukervennlig (og siden engelsk har litt andre orddelingsregler enn norsk kan det godt at det er det hun faktisk sier også; innled gjerne en ny digresjon etter eget ønske).

Siden er jeg er litt mer enn normalt språknerd, utløste likevel denne formuleringen en tankerekke som fikk meg til å filosofere over begrepter ikkebruker-vennlig design. En ikkebruker må forstås som noen som ikke bruker en tjeneste. Ikkebruker-vennlig design blir da design som henvender seg til for eksempel  en innkjøper, mellomleder, kunde, sjef, designprisjuryformann eller annen karakter som kunne fått fast rolle i Dilbert.

Ikkebruker-vennlig design blir da design som får noen som ser en tjeneste for første gang til å tenke “Ooohhh, shiny!”, men som ikke nødvendigvis gir en fast bruker av tjenesten en god brukeropplevelse. 

Jeg tror moralen jeg vil frem til er at man skal spørre seg om et designvalg er motivert av hensyn til brukernes behov, og ikke følelsene til ikkebrukere. Dette er ikke noe oppsiktsvekkende funn, og denne bloggposten er da heller ikke ment å revolusjonere fagfeltet. Det er nok bare de aller mest kyniske som kun tenker på innkjøpsansvarlige når man designer. Og brukervennlig behøver ikke komme i veien for ikkebruker-vennlig design. Noe kan være både shiny og funksjonelt.

Jeg vil likevel oppfordre deg til å forsøke å svare på disse spørsmålene:

  1. “Hvem andre enn den faktiske brukeren har du i tankene når du designer?”
  2. “På hvilken måte kan ønsker fra sjefen/kunden/juryformannen påvirke designvalg?”
  3. “Når var sist gang du lot noe annet enn brukerens behov avgjøre et designvalg?”
  4. “Hvordan kan designvalg gjort av brukervennlighetshensyn også styrke ikkebruker-vennligheten?”

 META: Denne bloggposten begynte som en tweet, denne tweeten skapte en reaksjon i form av en annen tweet som henviste til en interassant artikkel fra Ida Aalen, les den også!

lørdag
jan152011

Chrome, h.264 og fremtiden til video på nettet

Den siste uken har Google skapt litt oppstyr etter at de annonserte at de planlegger å fase ut støtte for videoformatet h.264 i sin nettleser Chrome. h.264 er i dag det ledende formatet for video på nettet, og støttes av blant annet Apple og Microsoft (som har finansielle interesser knyttet til formatet). Det meste av Flash-video benytter også h.264, og avspilling gjennom Flash vil fortsatt støttes av Google Chrome.

h.264 er ikke en åpen teknologi, og er dessuten belastet med lisenskostnader. Dette innebærer at både Firefox og Opera har valgt å ikke støtte formatet. I en bloggpost argumenterer Google for at det ikke er i nettets interesse at et proprietært og lisensbetinget format blir ledende. Utvikling av et format som er styrt av kommersielle interesser vil alltid stå i fare for å utvikle seg i en annen retning enn det som er best for sluttbrukerne og nettets økosystem, og en et format som krever lisens gjør det svært mye vanskeligere for nye aktører å etablere seg, det være vestlige startups eller aktører i utviklingsland.

Ved å ikke støtte formatet viser Google solidaritet mot Opera og Firefox, og tilsammen utgjør disse tre nettleserne omlag 50% av alle brukere (varierende fra nettsted til nettsted). Selv uten Chrome på laget vil det være over en tredjedel av brukere som ikke har støtte for h.264 i sin nettleser.

Opera, Chrome og Firefox støtter istedet formatene Ogg Theora og WebM, som er frie, åpne standarder som kan brukes uten å betale lisens til en tredjepart. Det er dog omdiskutert hvorvidt disse teknologiene bryter med eksisterende patenter, noe som nok er en medvirkende årsak til at Apple og Microsoft ikke støtter disse. Om patenthavere skulle velge å saksøke Apple og/eller Microsoft kan det bli en kostbar affære for de saksøkte, noe som gjør det tryggere å la være å støtte disse.

Altså er situasjonen den at Opera og Firefox aldri kommer til å støtte h.264 grunnet lisens og manglende åpenhet, og Safari og Internet Explorer kommer tilsynelatende ikke til å støtte Ogg Theora eller WebM før det kan slås fast at disse ikke bryter patenter (og kanskje ikke da heller). Ved å legge sin fulle støtte bak WebM oppfordrer Google eventuelle patenthavere til å saksøke, og vi kan da forhåpentligvis få avklart situasjonen.

Sett fra sluttbrukers perspektiv, og med tanke på nettets fremtid, vil det beste for alle parter være et fritt og åpent format som en felles baseline. Det Google har gjort nå, er å presse for på at h.264 ikke blir etablert som de facto-valget når man publiserer video på web. Det er en bra ting.

torsdag
nov112010

Vekkelsesmøte om iPad med NONA

Norwegian Online News Association (NONA) inviterte i dag til møte om de store mediehusenes planer for iPad (og, til en viss grad, fikleflater generelt), på ærverdige Grand Hotel i Oslo. Utfyllende referat ligger allerede på Twitter, men jeg tenkte å kommentere et par viktige punkter.

Spesialtilpassede løsninger er tidkrevende og dyrt

Magasinet Henne har AD’er som spesialdesigner hver enkelt side for iPad i bådde horisontalt og vertikalt format. Mulighetene en iPad gir skaper en forventning hos brukere om at disse skal utnyttes, noe som kan føre til svært høye produksjonskostnader.

Det kan også være en utfordring å kombinere rask rapportering av nyheter med en rik presentasjon.

Per i dag finnes det ikke noe marked for iPad-applikasjoner i Norge

Det er usikkert om dette vil komme, og meget sannsynlig at det bare vil være plass til de største, første og beste. Bonytt Bad for iPad har ligget i toppsjiktet på listen over norske applikasjoner i iTunes Store de siste to ukene.

Jeg spurte om hvor mange nedlastinger de krevde å komme dit, og de kunne fortelle at de ennå ikke passert 1000 nedlastinger.

Markedet vil utvilsomt vokse etterhvert som iPad blir lettere tilgjengelig, men Norge er et lite land og iPad vil nok alltid være et nisjeprodukt. 

Betalingspotensialet i applikasjoner ligger i å tilby en kontekst og en tilgang til innholdet som ikke er tilgjengelig gjennom gratis kanaler

VG fremhevet muligheten for å få levert VG på frokostbordet, noe som gjør det mulig for dem å ta opp kampen med Aftenposten og Dagens Næringsliv i denne delen av markedet.

Imidlertid er det ikke noe i veien for at man kan åpne opp en helt vanlig nettavis på den samme iPad, en nettavis som vil være gratis, og tilby de samme nyhetene. Om nettavisen til og med bruker litt tid på lage et rammeverket som er tilpasset iPad og andre fikleflater forsvinner mye av poenget med en app.

Det er strengt tatt veldig lite en iPad-app kan som ikke en HTML5-app også kan, ihvertfall når det gjelder nyheter.

Dagsaviser på fikleflater vil kreve faste, men fleksible maler

Det er ikke praktisk gjennomførbart med Art Direction i samme stil som månedsmagasinene legger opp til. I stedet vil det være nødvendig med fleksible rammeverk, ikke ulikt dagens nettaviser. Samme innhold må i størst mulig grad kunne fungere smertefritt i flest mulig kanaler med minst mulig individuell tilpassing.

Konklusjon

iPad er unektelig et morsomt produkt, som gir helt nye muligheter for både magasiner og aviser. Det er stort rom for å eksperimentere og utvikle løsninger som dekker våre behov på en mer effektiv og tiltalende måte enn dagens kombinasjon av PC, mobil og papir.

Imidlertid er spesialtilpassing dyrt, og markedet mildt sagt usikkert.

Det er fort gjort å tenke mer på innpakning, enn innhold, men om ambisjonene er større enn å tilfredsstille egoet til administrerende direktør og kanskje vinne en bransjepris eller to, må vi huske at godt innhold fremdeles er det viktigste. Jeg takker Bonytt bad for åpenhet om antall nedlastinger, en liten felles virkelighetskontroll har nok hele bransjen godt av.

Likevel ønsker jeg alle aktører hjertelig velkommen, og ser gjerne at alle mediehus investerer mye i utvikling av nye løsninger. Selv om ikke alt vil ende opp som økonomiske suksesshistorier, kommer det helt sikkert til å føre til innovasjon som kan komme hele medieverdenen til gode.

Om ikke annet, kan iPad-prosjekter fungere som et solid spark bak til en til tider stagnert nettavisbransje. Det er lov å tenke nytt på gamle plattformer også.

onsdag
nov102010

Google og Facebooks kamp om kontaktene dine

For en knapp uke siden endret Google sine vilkår for bruk av sitt Contacts API, en tjeneste som inntil nylig har gjort det mulig for f.eks. Facebook å la deg importere dine kontakter direkte fra din Gmail-konto. Google har alltid vært opptatt av datafrihet, og ønsket med endringen av sine vilkår å tvinge Facebook til å være like åpne.

Facebook har så langt ikke villet imøtekomme Googles krav, og det pågår nå en drakamp mellom de to gigantene. Facebooks argument er at dine venner på Facebook ikke har samtykket til at du kan eksportere deres kontaktinformasjon til en tredjepart, og peker på at det heller ikke ville vært naturlig om Facebook lot deg eksportere alle bildene av alle dine venner. Jeg mener både Google og Facebook burde håndtert dette annerledes.

Hva Google burde gjøre

Google burde fremdeles la sine data være fritt tilgjengelig. For meg som bruker av Googles tjenester, er det en ulempe at de legger restriksjoner på hva jeg kan bruke mine data til. Når det ikke finnes noen praktiske argumenter for å ikke tillate eksportering, bør jeg kunne gjøre som jeg vil.

Google gjør likevel rett i belyse at Facebook ikke gir den samme muligheten, og at det ville vært det beste for alle om data kunne flyte fritt i begge retninger. Den kampen bør de imidlertid ta direkte med Facebook, uten å la alle sine brukere bli skadelidende.

Hva Facebook burde gjøre

Facebook har tradisjonelt vært gniene på sine data, og tildels vært svært grådige når det gjelder å sikre seg rettigheter til innholdet brukere laster opp. Imidlertid kan det den siste tiden virke som om Facebook har endret kurs, og beveger seg mot mer åpne løsninger. Jeg er ikke enig i Facebooks sammenligning av bildearkiv med kontaktinfo, men er strengt tatt heller ikke så sikker på om jeg synes det hadde vært feil om de lot meg laste ned alle bildene fra en venns profil heller.

Facebook har en klar ambisjon om å fungere som en kontaktliste, og eksportmulighet er en helt grunnleggende del av en kontaktlistetjeneste. Facebook bør la tredjepartstjenester som Google hente samme type data ut fra Facebook, som Facebook henter fra disse tjenestene. Om Facebook mener det er feil å la meg eksportere mine venners kontaktinfo fra Facebook, bør de også holde seg for å gode til å la meg importere mine venners kontaktinfo fra Google.

Konklusjon

Facebook bør åpne opp, Google bør kjempe sin sak uten å ty til tvangsmidler.