Om navn og galskap

De siste par dagene har jeg sett to tendenser i omtalen av hendelsene i Oslo og på Utøya: forsiktighet i bruk av navn og varsomhet i omtale av Anders Behring Breivik som gal. Dette er mest et løst inntrykk fra de jeg følger på Twitter (og hash-tag-søk) og de største nettavisene i landet, så om dette er en generell tendens eller bare et svakt fenomen jeg har fanget opp vites ikke. Jeg må også ta et lite forbehold om at dette er tanker under utvikling.

Om å omtale gjerningsmannen ved navn

Jeg har sette flere omtale Anders Behring Breivik ved navn som Albert Beretta Bavian, Jumbo Kalinka Mumbo osv. Ved talene på Rådhusplassen og flere andre uttalelser har bruk av navn vært minimalt, om i det hele tatt. Jeg ser to grunner til dette, 1) å ikke fokusere på personen og heller på situasjonen og 2) å ikke gi ham kreditering, oppmerksomhet og et ettermæle.

Den første grunnen har jeg ingen problemer med, jeg synes det var helt riktig at samlingen på Rådhusplassen handlet om omtanke, varme, kjærlighet og vårt samfunns fremtid fremfor gjerningsmannen og hans handlinger.

Den andre grunnen er jeg mer ambivalent til. Vi skal være forsiktige med å la motviljen til å “la ham få det som han vil” komme i veien for andre viktige aspekter ved situasjonen. Om ikke annet, så vil bruk av navn gjøre det tydligere hva man snakker om. Det føles kanskje ikke som noe presserende behov i dag — jeg tror vi alle har en svært klar formening om hvem vi mener — men på sikt vil dette endre seg. Jeg opplever det som uproblematisk at vi alle husker navnet Adolf Hitler (sett bortifra at det han huskes for er svært problematisk).

Argumentasjonen for å ikke “la ham få det som han vil” tror jeg stammer fra et ønske straff, eller hvertfall fravær av belønning. Da kan man også spørre seg hva som vil være verst når han (muligens) slipper ut av fengsel om 21 år (+/-): å være glemt eller å være husket som det største monsteret i moderne Norgeshistorie?

Jeg tror også det kan være viktig å huske på at dette faktisk er handlinger som er utført av en person. Anders B er et individ og et enkeltmenneske, ikke et konsept eller en infamøs legende. Det er en person som har utført disse forferdelige handlingene, og det er nettopp personer vi må møte, utfordre, debattere med og vise nestekjærlighet, omtanke og oppmerksomhet for å skape den fremtiden vi ønsker.

Vi vil aldri glemme handlingene han har gjort, og jeg tror ikke det er riktig å forsøke å glemme hvem som har gjort de heller. Jeg oppfordrer derfor til å uredd omtale ham ved navn der det er naturlig, og bruke substitutter som gjerningsmann, monster eller massemorder der det føles mer passende. Å finne på tullenavn blir å lure oss selv.

Om å omtale gjerningsmannen som gal

Sett fra en klinisk definisjon av “gal”, kan det hende at Anders B ikke oppfyller kriteriene, men sett fra et perspektiv der det motsatte av gal er normal, vil jeg så absolutt kalle Anders B for en gal mann.

Knut Johannesen (@voxpopulinor) skriver på Twitter:

“Er det fordi ABB er “en av våre” at vi vil distansere oss med ord som “galskap”. Hadde vi brukt samme ord om han var muslim og het “Ali”?”

For meg handler ikke ord som galskap om å distansere seg, men om å kalle en spade for en spade. Jeg ville aldri sett på det som normalt om “Muslimen Ali” bombet regjeringskvartalet og henrettet flere titalls barn. Jeg ville istedet med den største letthet kalt ham spik spenna gæren.

Ved å frarøve Anders B tittelen “gal”, sier vi samtidig at det han har gjort er normalt, eller i det minste kan forklares innenfor rasjonelle rammer.

Jeg har store problemer med å se hvordan et rasjonelt resonnement kan lede frem til en konklusjon som sier at handlingene han har utført er “riktige” eller mulige å forsvare. Man kan skylde på dataspill, vanskelig oppvekst, manglende oppmerksomhet fra omverdenen, manglende kanaler for å ytre seg og en rekke andre mer eller mindre relevante årsaker som forklaringer, men alle disse blir i beste (verste) fall små puff i en retning, og aldri, selv ikke akkumulert, av en slik art at det eneste mulige/normale utfallet er det Anders B kom frem til.

Om han kan unnslippe straffeskyld ved å erklæres sinnsyk blir en helt annen diskusjon. Jeg har ingen problemer med å kalle ham gal, men likevel ansvarlig for sine handlinger.

Twitter, linker og kreditering

Noen kvitrer om en interessant artikkel, jeg klikker på linken, leser artikkelen og sier meg enig i at artikkelen er interessant. Jeg vil dele denne artikkelen med mine følgere også. Hva gjør jeg?

 

  1. Kjører en klassisk RT, med en liten kommentar om det er plass (noe det ofte ikke er, siden den opprinnelige Tweeten allerede inneholdt både link og kommentar)?
  2. Kjører en moderne RT, da unngår at jeg folk som følger både meg og min kilde får den opp dobbelt, men mister samtidig muligheten til å kommentere?
  3. Linker direkte til artikkelen, med min kommentar, helt uten å kreditere min kilde?

 

Instinktivt tenker jeg at kreditering er viktig, man skal jo være takknemlig for den hjelpen man får. Samtidig er en Tweet bare 140 tegn, og med linker, brukernavn, artikkeltittel, osv blir det trangt om plassen. Det gir kanskje mer verdi til Twittersfæren som sådan om jeg heller vektlegger mine egne refleksjoner til saken?

I det siste heller jeg mot en kombinasjon av 2 og 3. 2 om jeg ikke har noe fornuftig å tilføye, og 3 om jeg har det. Gjør det meg til en dårlig Twitterborger?

Bør Jens Stoltenberg følge meg på Twitter?

I disse valgkamptider bestemte jeg meg plutselig for å følge en del politikere på Twitter. Ikke hovedsaklig fordi jeg er i tvil om hva jeg skal stemme, og heller ikke fordi jeg tror de vil si og mene noe vesentlig annerledes enn det jeg kan fange opp fra nettaviser, papiraviser og TV, men snarere fordi jeg som teknologi-/medieinteressert person vil se hvordan disse håndterer sosiale medier.

Jeg begynte med noen kjente navn, som @jensstoltenberg, @hoyre, @konservativ, @jonas_ap, @nikolaiastrup, @adidraja og lignende. Det første jeg gjorde var faktisk å se hvem @konservativ og @jensstoltenberg fulgte, for å få en idé om hvem som var interessante. Teorien er at om <interessant person> følger en <annen person> kan jeg anta at <annen person> også er interessant.

Det jeg fant var at @konservativ fulgte 116 personer (og ble fulgt av 1837), mens @jensstoltenberg fulgte nesten 17000, og ble fulgt av like mange. Av dette kan jeg anta at @konservativ følger 116 personer som han enten opplever som interessante, eller som han av personlige/politiske hensyn føler seg tvunget til å følge. @jensstoltenberg ville jeg derimot regne med har valgt å følge alle som følger ham, uansett om han aldri i livet faktisk kunne tenke seg å høre på de mener.

Dette betyr to ting:

1. Det er umulig å forstå hvem jeg selv bør følge ved å se på hvem @jensstoltenberg følger.

Ved å følge alle som følger ham, har han ødelagt muligheten til å henvise de som følger ham videre til andre personer han mener er viktige og dermed gi disse personene flere følgere (heter det følgere på norsk?).

2. Det er lite trolig at @jensstoltenberg faktisk leser det jeg skriver.

Det snakkes mye om toveis-kommunikasjon i disse nye sosiale mediene og politikerne vil gjerne snakke med sine velgere, men er det virkelig mulig å ha kommunikasjon med så med mange? Om målet kun er å lese @replies til seg selv, trenger man jo strengt tatt ikke å følge personen, disse får man fatt i uansett.

Konklusjon

Jeg tror både politikerne og brukerne/velgerne vil være mer tjent med at politikerne er kritiske til hvem de følger. For min del er det i hvert fall ikke noe mål at verken @SVKristin, @jensstoltenberg, @adidraja eller @hoyre skal lese mine generelle/personlige innlegg. Om jeg vil nå ut til de skriver jeg bare ganske enkelt @SVKristin på starten av meldingen min, og legger eventuelt inn en #valg09 på slutten.

Hva synes du? Blir du snurt om @jonas_ap ikke følger deg, når du tross alt har tatt deg bryet med å følge ham?