Artikkelluksus og flåsete e-brev fra en klok franskmann

Jeg abonnerer på Monday Note, et normalt veldig intelligent ukentlig nyhetsbrev som inneholder to artikler skrevet av Frédéric Filloux og Jean-Louis Gassée. Dette er normalt nokså lange artikler som tar for seg temaer som faller inn under en bred definisjon av medier, teknologi og forretningsmodeller. I en hverdag hvor det meste jeg leser kommer til meg ved hjelp av Twitter, har dette nyhetsbrevet blitt noe jeg nesten uten unntak alltid tar meg tid til å lese, selv når temaet faller litt utenfor mitt primære interessefelt. Dette skyldes et konsekvent intelligent, reflektert og opplysende innhold, fritt for tabloide spissformuleringer og link-bait.

Det er derfor litt trist når Frédéric Filloux i siste utgave presenterer en tabloid feilrepresentasjon av en reflektert og måteholden kritikk av artikkelen som journalismens endelige mål. Det er professor i Entrepeneurial Journalism ved City University of New York, Jeff Jarvis som får unngjelde. Jarvis sitt poeng er at for enkelte hendelser (f.eks. valgkampdekning eller opptøyer i Midt-Østen) er det journalistens viktigste jobb å rapportere hva som skjer, ikke å levere en artikkel på slutten av dagen. Om en artikkel ikke kan tilføre ny verdi til leseren, kan man like gjerne klare seg uten. Jarvis lister opp en rekke eksempler, og siden jeg nå skriver i et nettbasert medie med støtte for hyperlenking, oppfordrer jeg deg til å klikke her for å lese de, istedet for at jeg skal fylle dette innlegget med en repetering av det som allerede er lett tilgjengelig andre steder.

Filloux er åpenbart uenig i denne konklusjonen, eller han har i hvert fall et eget budskap han vil formidle, hvor han som retorisk grep har valgt å benytte formen “kritikk av noe noen andre har sagt, som jeg muligens ikke har lest så fryktelig nøye selv”. Filloux kommer med to hovedpoeng: artikkelen er den høyeste og viktigste formen for journalistisk arbeid og bakgrunnstoff er viktig og ikke noe det “bare kan linkes til”. Det kommer da i konteksten “Jeff Jarvis mener det motsatte”.

Jeg tror både jeg og Jarvis er enige i at artikler i mange tilfeller er riktig, viktig og verdifullt. Det Jarvis sier er at i enkelte tilfeller er den ikke det. Filloux trekker frem en 11.000 ords artikkel om nødlandingen på Hudson-elven i New York som erkebeviset. At et enkeltstående fremragende arbeid skal stå som bevis for at alle artikler har livets rett faller på sin egen urimelighet. Snarere underbygger dette Jarvis sin argumentasjon: artikler skal skrives for å tilføre verdi for leseren.

Faktisk er det mye ved Filloux sin argumentasjon som støtter det synet Jarvis har, blant annet der han skriver følgende:

Daily newspapers become increasingly unable to deal with breaking news or developing  stories. Publishers’ heads remain deeply buried into the sand; they don’t see their costly publications scream their irrelevancy every morning when hitting the streets. They still haven’t come to terms with the need for bold moves such as really separating what belongs to digital media from what works best on paper. (Practically, this means transforming daily newspapers into biweeklies offering strong value-added reporting and perspectives, and using electronic media for the rest.)

Dette er mer eller mindre nøyaktig det samme Jarvis argumenterer for.

Filloux kritiserer også Jarvis sin mening om at det er helt legitimt å linke til solid bakgrunnsmateriale, i stedet for å skrive det på nytt hver gang et tema skal omhandles. Her tror jeg Filloux innså at han trengte et par avsnitt til og hadde dårlig tid, og derfor lirte av seg dette opplagte mistolkende og ureflekterte angrepet på Jarvis. Om han i stedet hadde stoppet opp og tenkt seg om ville han sett at linking til bakgrunnsmateriale ikke behøver å bety Wikipedia eller et Google-søk. Bakgrunnsmaterialet kan like gjerne være en annen kilde som journalisten har lest og kan gå god for, eller en egen temaside nettavisen (eller journalisten) selv har utarbeidet. Jeg mener det er åpenbart at enhver artikkel ikke trenger å gjenta eller nyskrive noe som allerede finnes og er lett tilgjengelig. Den tiden bør heller brukes på å foredle ekstisterende bakgrunnsmateriale eller rapportere andre nyheter.

Det er ikke det at Filloux nødvendigvis bommer i sin argumentasjon for artikkelens verdi, men han bommer solid i form og utgangspunkt. Når han i tillegg anklager Jeff Jarvis for å skrive kontroversielt bare for å øke AdSense-inntektene sine tas diskusjonen ned på et nivå som til nød hører hjemme i kommentarfeltet til Dagbladet. Filloux vet han leses av svært mange i bransjen og er en innflytelsesrik person, da bør han også vite å holde seg for god for dette.

Jeg skal gjerne innrømme at jeg generelt er tilhenger av mye av det Jeff Jarvis skriver, og oppfatter han som en som (i likhet med Filloux selv) har omfattende innsikt i de utfordringer mediebransjen står overfor, og som jobber aktivt med å finne løsninger.

Jarvis har svart på tiltale, det finner du her.

Android, "spionprogramvare" og slett journalistikk fra bl.a. Digi.no

SMobile Systems, en leverandør av sikkerhetsprogramvare for mobile enheter har sluppet “en rapport” hvor de presenterer en oversikt over hvilke rettigheter Android-applikasjoner ber om ved installasjon. Denne rapporten er blitt tatt godt i mot av ukritiske “redaksjoner”, blant annet norske Digi.no.

Hvorfor er dette ukritisk og slett journalistikk? To grunner:

  1. Det rapporten forteller er ikke spesielt oppsiktsvekkende, noe det ikke reflekteres over
  2. Utgiver av rapporten er et kommersielt selskap som selger løsninger på “problemet”

Digi.no trekker blant annet frem at den offisielle Twitter-applikasjonen krever full tilgang til Internett for å fungere. Det skulle selvfølgelig bare mangle, og jeg tør vedde store summer på at også tilsvarende applikasjon for iPhone og Symbian fungerer best med tilgang til Internett. Dette gjelder forsåvidt også Internettutgaven av Twitter, på twitter.com.

Rett skal være rett, og det er flere tilganger som kreves, som nok kan synes noe mer kontroversielle, som f.eks. tilgang til adresselisten. Grunnen til at applikasjonen trenger dette er for å kunne linke opp dine Twitter-kontakter mot dine telefonkontakter,  slik at du kan se siste tweets inne på kontaktinfosiden. Dette har en klar og tydelig nytteverdi, men man står fritt til å ikke installere applikasjonen.

SMobiles rapport er mulig å lage fordi i Android Market blir man alltid informert om hvilke rettigheter en applikasjon trenger før den installeres. Det betyr at man allerede før en applikasjon blir lastet ned og installert kan vurdere om denne rettmessig trenger denne tilgangen. Om det ikke virker som at applikasjonen trenger en tilgang den ber om, kan man avbryte installeringen. Så vidt meg er bekjent får man ikke denne informasjonen når man laster den applikasjoner til iPhone. Man kan med en viss trygghet stole på at Apples godkjenningsprosess sikrer at applikasjoner ikke gjør noe galt, men bare i den grad man er enig med Apples vurdering om hva som er galt og ikke.

SMobile har gått gjennom 48694 applikasjoner, og funnet at 29 av disse krever samme rettigheter som en applikasjon som SMobile har kategorisert som Spyware, noe de omtaler som “skremmende”. Det blir nesten like meningsløst som å si at “En voldtekstmann hadde sorte bukser og hettegenser, av 48694 personer vi har sett på gaten, har hele 29 også sorte bukser og hettegenser”.

Et annet oppsiktsvekkende funn er at “hele åtte” applikasjoner ber om en rettighet som kan “bricke” telefonen din, dvs deaktivere den fullstendig. Dette er en populær tjeneste i bedrifter for å sikre at telefoner på avveie ikke kan misbrukes. Som tidligere nevnt blir bruker informert om at applikasjonen trenger denne rettigheten før installering, og mest sannsynlig har bruker valgt å laste ned applikasjonen nettopp fordi den har denne funksjonen.

Kort oppsummert er rapporten ikke noe annet enn kamuflert markedsføring, som trekker konklusjoner som i minimal (om noen) grad har hold i et reelt trusselbilde. Dette i seg selv er jo kanskje greit nok, firmaer publiserer den salgs over en lav sko; det som er mindre greit at så mange angivelig respekterte medier og personer kaster seg på bølgen gir dette ytterligere oppmerksomhet.

Man trenger ikke være spesielt kritisk anlagt for å kjenne igjen dette for det er, men det er tydelig at i jaget etter overskrifter og en mulighet til å helle bensin på bålet i kampen mellom Android og iPhone, er alle kilder gode kilder. Heldigvis er jeg selv i stand til å se at i denne saken er Digi.no alt annet enn en god kilde.

Statsministeren bruker pirat-teknologi

Sikre kilder kan informere om at selveste statsministeren bruker pirat-teknologi, nærmere bestemt Internett. Dette er den samme teknologien som blant annet brukes for å spre virus av såkalte hackere, og jeg har også grunn til å tro at kjente terroristorganisasjoner som Al-Qaida også har tatt i bruk Internett.

Dette er omtrent like sjokkerende som nyheten om at NRK har tatt i bruk pirat-teknologi, som blant annet Aftenposten kunne melde om i dag. Ja, bittorrent er teknologien bak The Pirate Bay, som jo også også er avhengig av Internett for å fungere. Altså kunne man like gjerne rapportert at statsministeren selv bruker pirat-teknologi. Som kanskje ville vært enda mer sjokkerende.

Det er klart det er forskjell på bittorrent og Internett i seg selv, men begge deler er bare verktøy. På samme måte som man kan knuse en butikkrute med en hammer, kan man også bryte loven ved å dele filer med bittorrent. Men å kalle en hammer for et kriminelt verktøy er bare dumt. Å bruke hammeren til å utføre kriminelle handlinger derimot, det er kriminelt.

Så hva er problemet? At Aftenposten ikke har forstått skillet mellom et verktøy og en handling, eller at Aftenposten har skjønt forskjellen, men likevel velger å lage en kritisk sak av at  NRK gjør grep for å tilby sine brukere en bedre tjeneste? Jeg tror det er det siste.

Moralen blir selvfølgelig at man ikke skal vinkle saker på en måte som virker misledende for sine lesere, og som bidrar til å skape frykt og negative holdninger til legitime produkter og teknologier. Medier skal først og fremst opplyse og informere sine konsumenter.