Om navn og galskap

De siste par dagene har jeg sett to tendenser i omtalen av hendelsene i Oslo og på Utøya: forsiktighet i bruk av navn og varsomhet i omtale av Anders Behring Breivik som gal. Dette er mest et løst inntrykk fra de jeg følger på Twitter (og hash-tag-søk) og de største nettavisene i landet, så om dette er en generell tendens eller bare et svakt fenomen jeg har fanget opp vites ikke. Jeg må også ta et lite forbehold om at dette er tanker under utvikling.

Om å omtale gjerningsmannen ved navn

Jeg har sette flere omtale Anders Behring Breivik ved navn som Albert Beretta Bavian, Jumbo Kalinka Mumbo osv. Ved talene på Rådhusplassen og flere andre uttalelser har bruk av navn vært minimalt, om i det hele tatt. Jeg ser to grunner til dette, 1) å ikke fokusere på personen og heller på situasjonen og 2) å ikke gi ham kreditering, oppmerksomhet og et ettermæle.

Den første grunnen har jeg ingen problemer med, jeg synes det var helt riktig at samlingen på Rådhusplassen handlet om omtanke, varme, kjærlighet og vårt samfunns fremtid fremfor gjerningsmannen og hans handlinger.

Den andre grunnen er jeg mer ambivalent til. Vi skal være forsiktige med å la motviljen til å “la ham få det som han vil” komme i veien for andre viktige aspekter ved situasjonen. Om ikke annet, så vil bruk av navn gjøre det tydligere hva man snakker om. Det føles kanskje ikke som noe presserende behov i dag — jeg tror vi alle har en svært klar formening om hvem vi mener — men på sikt vil dette endre seg. Jeg opplever det som uproblematisk at vi alle husker navnet Adolf Hitler (sett bortifra at det han huskes for er svært problematisk).

Argumentasjonen for å ikke “la ham få det som han vil” tror jeg stammer fra et ønske straff, eller hvertfall fravær av belønning. Da kan man også spørre seg hva som vil være verst når han (muligens) slipper ut av fengsel om 21 år (+/-): å være glemt eller å være husket som det største monsteret i moderne Norgeshistorie?

Jeg tror også det kan være viktig å huske på at dette faktisk er handlinger som er utført av en person. Anders B er et individ og et enkeltmenneske, ikke et konsept eller en infamøs legende. Det er en person som har utført disse forferdelige handlingene, og det er nettopp personer vi må møte, utfordre, debattere med og vise nestekjærlighet, omtanke og oppmerksomhet for å skape den fremtiden vi ønsker.

Vi vil aldri glemme handlingene han har gjort, og jeg tror ikke det er riktig å forsøke å glemme hvem som har gjort de heller. Jeg oppfordrer derfor til å uredd omtale ham ved navn der det er naturlig, og bruke substitutter som gjerningsmann, monster eller massemorder der det føles mer passende. Å finne på tullenavn blir å lure oss selv.

Om å omtale gjerningsmannen som gal

Sett fra en klinisk definisjon av “gal”, kan det hende at Anders B ikke oppfyller kriteriene, men sett fra et perspektiv der det motsatte av gal er normal, vil jeg så absolutt kalle Anders B for en gal mann.

Knut Johannesen (@voxpopulinor) skriver på Twitter:

“Er det fordi ABB er “en av våre” at vi vil distansere oss med ord som “galskap”. Hadde vi brukt samme ord om han var muslim og het “Ali”?”

For meg handler ikke ord som galskap om å distansere seg, men om å kalle en spade for en spade. Jeg ville aldri sett på det som normalt om “Muslimen Ali” bombet regjeringskvartalet og henrettet flere titalls barn. Jeg ville istedet med den største letthet kalt ham spik spenna gæren.

Ved å frarøve Anders B tittelen “gal”, sier vi samtidig at det han har gjort er normalt, eller i det minste kan forklares innenfor rasjonelle rammer.

Jeg har store problemer med å se hvordan et rasjonelt resonnement kan lede frem til en konklusjon som sier at handlingene han har utført er “riktige” eller mulige å forsvare. Man kan skylde på dataspill, vanskelig oppvekst, manglende oppmerksomhet fra omverdenen, manglende kanaler for å ytre seg og en rekke andre mer eller mindre relevante årsaker som forklaringer, men alle disse blir i beste (verste) fall små puff i en retning, og aldri, selv ikke akkumulert, av en slik art at det eneste mulige/normale utfallet er det Anders B kom frem til.

Om han kan unnslippe straffeskyld ved å erklæres sinnsyk blir en helt annen diskusjon. Jeg har ingen problemer med å kalle ham gal, men likevel ansvarlig for sine handlinger.

Kan det være riktig å publisere leserinnlegg med ekstreme holdninger?

Anders Behring Breiviks forsvarsadvokat Geir Lippestad forteller (iflg VG) at Anders B mente at voldelige handlinger var siste utvei, og at han hadde prøvd fredligere metoder som leserinnlegg i ulike aviser, uten å komme på trykk. Det får meg til å tenke på om hva som kan være konsekvensen av å undertrykke ekstreme holdninger.

Jeg ser at logikken bak å ikke publisere denne typen ytringer er å unngå at de får mer eksponering enn de fortjener og at vi ved å anerkjenne de som innspill i samfunnsdebatten samtidig gir argumentene legitimitet og på et vis forventer at de skal bli tatt på alvor.

Den enkle løsningen er å ikke publisere, og håpe at meningene som ligger bak ytringsbehovet dermed vil forsvinne. Det tror jeg dessverre er å stikke hodet i sanden. Har man en overbevisning som er sterk nok til at man vil skrive om det i avisen, er det naivt å tro at vedkommende vil endre mening av å ikke bli publisert. Mer sannsynlig er det at vedkommende vil rette seg mot andre fora hvor han eller hun blir hørt, eller i verste fall ty til sterkere virkemidler for å bli hørt. Det er nettopp dette Anders B er et forferdelig eksempel på.

Er det bedre å drive meningene under jorden enn å eksponere de for sollys og rive dem fra hverandre med logikk og nestekjærligjht?

Disse spørsmålene er vanskelige, og jeg er slett ikke sikker på at jeg vil at våre medier skal gi spalteplass til ekstremister. Jeg ønsker meg på ingen måter et samfunn hvor høyreekstreme holdninger inngår som en naturlig del av det daglige ordskiftet, men som jeg skrev tidligere ønsker jeg meg et samfunn hvor vi kan tåle å lese denne typen radikale ytringer uten å være redde for at det skal lede til en samfunnsendring eller virke som inspirasjon for andre forvirrede sjeler.

I det samfunnet jeg ønsker meg er det ingen som har så radikale holdninger, og ihvertfall ikke som er villige til å kjempe for de med så ekstreme midler. Jeg har begrenset tro på styrket sikkerhet og overvåking, og langt mer (kanskje naivt mye) tro på at løsningen er å unngå at folk får lyst til å begå forferdelige handlinger i utgangspunktet. Jeg tror alle mennesker har et ønske om å bli sett, hørt og lagt merke til, og selvom jeg ikke skal begi meg ut på noen analyse av hva som har drevet Anders B til det punkt han nådde 22. juli 2011, velger jeg å tro at det er mulig å skape et samfunn som klarer å inkludere også denne typen mennesker før de utvikler seg så langt i feil retning.

Jeg tror ingen er født med evnen til å henrette flere titalls uskyldige unge mennesker.

 

Om å sikte mot skyene

I forbindelse med at Anders Behring Breiviks manifest og “filmtrailer” er blitt kjent, har de fleste norske medier referert deler av innholdet på prominent plass i deres nettaviser og direktesendinger på TV. Det krever at man spør seg selv: Bidrar dette til å spre en gal manns budskap? Var det nettopp dette han ønsket? Var hele terroraksjonen bare et fryktelig smakløst PR-stunt?

Jeg tror svaret på alle disse spørsmålene er et betinget ja. Men jeg ønsker å ta det et steg videre, og sikte mot det samfunnet vi VIL ha, om det så ikke er det vi har idag. Et samfunn hvor disse spørsmålene er irrelevante.

Jeg ønsker at vi som samfunn skal være så trygge på oss selv at vi ikke er redde for å gjengi ekstreme ytringer på førstesiden av våre nettaviser. Vi skall ikke være redde for at slike ytringer vil gi grobunn for at andre som er usikre på seg selv vil oppleve at ytringene resonnerer med deres eget verdensbilde, og dermed inspirerer dem til å følge i samme fotspor.

Jeg ønsker at vi uredd skal møte hat med åpenhet, la enhver stemme få ytre seg, og stole på at vi i fellesskap klarer å etablere verdier som gjør at åpenhet og eksponering bare svekker de ekstreme holdningenes effekt.

Dette betyr ikke at nettaviser ukritisk skal publisere enhver ekstrem ytring, men at dersom en ekstrem ytring har relevans og aktualitet for nyhetssituasjonen, så skal ikke frykt for smitteeffekt føre til at det ikke blir publisert. Medier skal selvfølgelig ikke fråtse i ekstreme ytringer, men gjengi og analysere det som er relevant for å øke vår forståelse av det som skjer.

Jeg tror dessverre ikke vi er der i dag. Jeg tror det i dag kan gjøre skade å gi for mye publisitet til Anders B sin person og agenda. Samtidig håper jeg vi er kommet langt nok til at en bred økt forståelse vil virke kraftigere enn den inspirerende effekten dette kan ha på sympatisører fra det høyreekstreme miljøet.

Ved å våge å håpe på det beste i mennesker og sikte mot skyene vet jeg vi vil treffe høyere og bedre enn om vi lar frykten styre.

 

Assumption is the Mother of All Fuck Ups

Jeg har nettopp kjøpt meg et nytt leketøy, en Asus EEE Pad Transformer TF101 Android Tablet 32GB Wi-Fi (bare litt kunstig forlenget produktnavn…).

Siden jeg har hørt at tablets skal bli redningen for mediebransjen, besøkte jeg noen medienettsider med den innebygde browseren, samt i et par andre mye brukte Android-browsere, uten å endre noen innstillinger. Resultatene ble blandet. Min Transformer har en oppløsning på 1280x800, omtrent like stort som eller større enn 50% av moderne laptoper (guesstimate). Alle sidene ble aksessert ved å gå til f.eks. dn.no, uten www og uten m/wap/mobil eller lignende. Eventuelle mobiladresser som vises under er videresendt fra hovedsiden.

For moro skyld vil jeg bare ta med de som leverte dårlig. DB.no, VG.no, Dagsavisen.no, TV2.no og en del andre klarte seg bra (det vil si, serverte meg en fullverdig desktopversjon, eller en versjon som var tilpasset/fungerte bra med min skjerm). Dette er ingen studie i brukervennlighet, og selv de som klarte seg bra, kunne klarte seg bedre med større click-targets og diverse andre endringer.

Så, over til de mindre praktfulle eksemplene (klikk på bilder for fullversjon):

Aftenposten, først med Miren, så med FireFox.

DN.no, først med Firefox, så med default.

Nrk.no, YR.no og danske Ekstrabladet.no

Det skal ikke så mye til for å se at dette ikke er optimalt. Uten at jeg har gravd for mye i mekanismene som ligger bak, mistenker jeg at det her er god gammeldags User-Agent-sniffing som pågår. Det trenger ikke være noe galt i det, dette fungerer bra for å ta meg til mobilversjon når jeg faktisk bruker en mobil. Men det slår åpenbart uheldig ut når antagelsen om hva som er en mobiltelefon feiler på denne måten. Jeg tipper de sniffer etter teksten “Android”, og da automatisk antar at det er en mobil. Om de hadde tatt seg bryet med å sniffe fire tegn til ville de fått “Android 3.1”, som unikt identifiserer tablets, da Android 3.x kun er for tablets, og foreløpig har alle disse 1280x800px skjerm.

Ved å gjøre antagelser basert på ufullstendig informasjon, og samtidig mest sannsynlig med en forenklet modell av verden, går det galt.

Langt på vei er innholdet som serveres for mobil og desktop det samme, mobilversjonene er noe enklere, men tilbyr ikke f.eks. lokasjonsrelaterte tjenester eller den klassiske “nå er jeg på farten og alt jeg vil ha er et telefonnummer” (som jeg forøvrig aldri har opplevd selv).

Min anbefaling her er å heller lene seg på @media queries og eventuelt en test på hva enheten min kan (ingen flash => vis HTML5 for video og jpg for annonser). Jeg ikke tenke meg noen situasjon der det er hensiktsmessig å servere en 320px bred nettside til en skjerm som er 1280px bred.

Hvordan disse nettsidene ser på ut på en iPad vet jeg ikke, men jeg regner med at hvertfall noen av dem er mer tablet-optimalisert. Det er imidlertid ikke en formildende omstendighet, snarere tvert om. Det betyr at de har tatt seg bryet med å lage en versjon som passer bedre for tablets, men ikke tatt seg bryet med å vise denne versjonen til alle som har en tablet. Ved å neglisjere mindre populære eller trendy enheter bygger man opp om Apples ledende posisjon, fremfor å innby til konkurranse og innovasjon. Om det er noe mediebransjen trenger i dag er det konkurranse og innovasjon, på alle nivåer.

Moralen er, som så ofte ellers: “Assumption is the mother of all fuck ups”.

PS.: User Agent-strengen for min browser er: “Mozilla/5.0 (Linux; U; Android 3.1; en-us; Transformer TF101 Build/HMJ37) AppleWebKit/534.13 (KHTML, like Gecko) Version/4.0 Safari/534.13”

Artikkelluksus og flåsete e-brev fra en klok franskmann

Jeg abonnerer på Monday Note, et normalt veldig intelligent ukentlig nyhetsbrev som inneholder to artikler skrevet av Frédéric Filloux og Jean-Louis Gassée. Dette er normalt nokså lange artikler som tar for seg temaer som faller inn under en bred definisjon av medier, teknologi og forretningsmodeller. I en hverdag hvor det meste jeg leser kommer til meg ved hjelp av Twitter, har dette nyhetsbrevet blitt noe jeg nesten uten unntak alltid tar meg tid til å lese, selv når temaet faller litt utenfor mitt primære interessefelt. Dette skyldes et konsekvent intelligent, reflektert og opplysende innhold, fritt for tabloide spissformuleringer og link-bait.

Det er derfor litt trist når Frédéric Filloux i siste utgave presenterer en tabloid feilrepresentasjon av en reflektert og måteholden kritikk av artikkelen som journalismens endelige mål. Det er professor i Entrepeneurial Journalism ved City University of New York, Jeff Jarvis som får unngjelde. Jarvis sitt poeng er at for enkelte hendelser (f.eks. valgkampdekning eller opptøyer i Midt-Østen) er det journalistens viktigste jobb å rapportere hva som skjer, ikke å levere en artikkel på slutten av dagen. Om en artikkel ikke kan tilføre ny verdi til leseren, kan man like gjerne klare seg uten. Jarvis lister opp en rekke eksempler, og siden jeg nå skriver i et nettbasert medie med støtte for hyperlenking, oppfordrer jeg deg til å klikke her for å lese de, istedet for at jeg skal fylle dette innlegget med en repetering av det som allerede er lett tilgjengelig andre steder.

Filloux er åpenbart uenig i denne konklusjonen, eller han har i hvert fall et eget budskap han vil formidle, hvor han som retorisk grep har valgt å benytte formen “kritikk av noe noen andre har sagt, som jeg muligens ikke har lest så fryktelig nøye selv”. Filloux kommer med to hovedpoeng: artikkelen er den høyeste og viktigste formen for journalistisk arbeid og bakgrunnstoff er viktig og ikke noe det “bare kan linkes til”. Det kommer da i konteksten “Jeff Jarvis mener det motsatte”.

Jeg tror både jeg og Jarvis er enige i at artikler i mange tilfeller er riktig, viktig og verdifullt. Det Jarvis sier er at i enkelte tilfeller er den ikke det. Filloux trekker frem en 11.000 ords artikkel om nødlandingen på Hudson-elven i New York som erkebeviset. At et enkeltstående fremragende arbeid skal stå som bevis for at alle artikler har livets rett faller på sin egen urimelighet. Snarere underbygger dette Jarvis sin argumentasjon: artikler skal skrives for å tilføre verdi for leseren.

Faktisk er det mye ved Filloux sin argumentasjon som støtter det synet Jarvis har, blant annet der han skriver følgende:

Daily newspapers become increasingly unable to deal with breaking news or developing  stories. Publishers’ heads remain deeply buried into the sand; they don’t see their costly publications scream their irrelevancy every morning when hitting the streets. They still haven’t come to terms with the need for bold moves such as really separating what belongs to digital media from what works best on paper. (Practically, this means transforming daily newspapers into biweeklies offering strong value-added reporting and perspectives, and using electronic media for the rest.)

Dette er mer eller mindre nøyaktig det samme Jarvis argumenterer for.

Filloux kritiserer også Jarvis sin mening om at det er helt legitimt å linke til solid bakgrunnsmateriale, i stedet for å skrive det på nytt hver gang et tema skal omhandles. Her tror jeg Filloux innså at han trengte et par avsnitt til og hadde dårlig tid, og derfor lirte av seg dette opplagte mistolkende og ureflekterte angrepet på Jarvis. Om han i stedet hadde stoppet opp og tenkt seg om ville han sett at linking til bakgrunnsmateriale ikke behøver å bety Wikipedia eller et Google-søk. Bakgrunnsmaterialet kan like gjerne være en annen kilde som journalisten har lest og kan gå god for, eller en egen temaside nettavisen (eller journalisten) selv har utarbeidet. Jeg mener det er åpenbart at enhver artikkel ikke trenger å gjenta eller nyskrive noe som allerede finnes og er lett tilgjengelig. Den tiden bør heller brukes på å foredle ekstisterende bakgrunnsmateriale eller rapportere andre nyheter.

Det er ikke det at Filloux nødvendigvis bommer i sin argumentasjon for artikkelens verdi, men han bommer solid i form og utgangspunkt. Når han i tillegg anklager Jeff Jarvis for å skrive kontroversielt bare for å øke AdSense-inntektene sine tas diskusjonen ned på et nivå som til nød hører hjemme i kommentarfeltet til Dagbladet. Filloux vet han leses av svært mange i bransjen og er en innflytelsesrik person, da bør han også vite å holde seg for god for dette.

Jeg skal gjerne innrømme at jeg generelt er tilhenger av mye av det Jeff Jarvis skriver, og oppfatter han som en som (i likhet med Filloux selv) har omfattende innsikt i de utfordringer mediebransjen står overfor, og som jobber aktivt med å finne løsninger.

Jarvis har svart på tiltale, det finner du her.

Hvorfor jeg idag har avsluttet mitt abonnement på Aftenposten

Dette er forklaring på hvorfor jeg og min samboer ikke lenger ønsker å ha abonnement på papirutgaven av Aftenposten, primært grunnet sviktende tilgjengelighet og umoderne kundeservice.

Først litt bakgrunn. Jeg og min samboer bor i 4. etasje uten heis i en blokk på Torshov. Vi har TV, hver vår smarttelefon, tilsammen 5 bærbare datamaskiner, en Kindle, men ingen fikleflater. Vi er teknologisk kompetente og aktive brukere av nettbaserte nyhetskilder. Vi har likevel hatt abonnement på Aftenposten i mange år. Vi har vekslet litt mellom kveld og helg og morgenutgavene, men har siden Aftenposten Aften kuttet ned til 3 utgaver i uken kun hatt abonnement på morgenutgaven, mandag til søndag.

Hvorfor ha abonnement på døde trær?

Jeg tror det er særlig tre hensyn som har gjort at vi har abonnenert så lenge som vi har gjort: nostalgi, tilgjengelighet og innhold.

Vi har begge vokst opp med abonnement på Aftenposten hjemme, og det å lese avisen når man spiser frokost (og kanskje også middag, eller hvertfall etter middag) har blitt en naturlig del av de daglige rutinene, og noe vi føler vi har fått mye igjen for.

Tilgjengelighet handler om to ting: avisen blir levert på døren, og den er i format som er velegnet for å få et raskt overblikk over det som har skjedd og kommer til å skje. Papir er mer lettlest enn bærbare datamaskiner og smarttelefoner, og gir en mer personlig nyhetskonsumering enn TV2 Nyhetskanalen (som som regel også står på mens vi spiser frokost (helt til det kommer “En viktig kunngjøring fra Det Norske Myntverket”, da blir det mute eller av)). 

Når det gjelder innhold, så er Aftenposten den avisen som i form, utvalg og vinkling i størst grad treffer det vi er ute etter. Aftenposten er som regel ikke redde for å gå litt i dybden, og unngår sensasjons-, forbruker-, og værjournalistikk. Meningsstoffet favner bredt og holdes på et anstendig intellektuelt nivå.

Hva skjedde?

Så hvorfor vil vi nå avslutte vårt abonnement? Alt virker jo å være i sin skjønneste orden? Tilgjengeligheten har fått en solid knekk. Vi har med jevne mellomrom opplevd at avisbudet synes 4. etasje er vel mange trapper opp fra bakkeplan, og har latt avisen ligge i en haug i første etasje. Dette har vært sporadiske tilfeller, som for det meste har resultert i at vi har klaget på ikke levert avis og fått godskrevet én utgave. For en uke siden ble derimot dette en konsekvent løsning, budet har “… problemer med lås/nøkkel”, og legger alle avisene i en haug på utsiden av inngangsdøren til oppgangen. Vi har klaget inn problemet, og skaffet til veie kontaktinformasjon til styret for at Aftenposten kan utbedre situasjonen. På forespørsel om å få godskrevet de utgavene de ikke klarer å levere på døren, fikk vi beskjed om at dette ikke var mulig, da avisen tross alt ble levert, om enn fire etasjer ned på et regnutsatt sted.

Jeg ser at Aftenposten teknisk sett har rett, avisen blir levert. Men for meg som forbruker, er dette likevel et verdiløst produkt. Du kan godt kalle meg lat som ikke gidder å gå opp og ned fire etasjer for å hente avisen hver morgen, og jeg kan være tilbøyelig til å gi deg rett. Problemet for Aftenposten er imidlertid at selv om innholdet holder god kvalitet og treffer mine behov, er det langt i fra unikt nok.

Det kan hende at f.eks. Nyhetskanalen har en litt annen vinkling, men har det skjedd noe viktig i løpet av natten får jeg det med meg uten å lese papiravisen (og om det skjedde sent nok på natten står det uansett ikke i avisen). En del av artiklene er tilgjengelig gratis på Aftenposten.no, og viktige hendelser vil uansett være gjengitt i andre nettmedier.

Selv om meningstoffet jevnt over har vært bra, har jeg også opplevd at det mangler en dimensjon ved å ikke åpne for brukerdeltakelse. Jeg har ofte lest en kronikk eller kommentar som jeg har villet dele eller kommentere i sosiale medier, men uten noe å linke til, har ikke dette vært mulig. Det betyr en svekkelse av tilgjengeligheten; jeg får lest kommentaren på papir, men jeg får ikke gjort noe mer med den. Viktigheten av dete har økt over tid de siste årene, men Aftenpostens meningsstoff treffer ikke like bra på tvers av akser som innhold og nytteverdi lenger.

Sett under ett, så betaler jeg primært for luksusen det er å kunne åpne døren til leiligheten, bøye meg ned og plukke opp avisen. Det betaler vi ca 3,50 for per dag, og delt på to er det en liten pris. Det er imidlertid ikke den samme luksusen å gå ned fire etasjer og opp igjen, det ville jeg ikke gjort om jeg så fikk det gratis.

Kundeservice anno 2011

På et tidspunkt vil nok Aftenposten klare å skaffe til veie en ny nøkkel og igjen være i stand til å levere avisen på døren (kveldsbudet kommer seg inn). Når vi nå likevel velger å avslutte vårt abonnement permanent er det to ting som avgjør:

For det første har vi over lenger tid sett at det å få levert nyheter på papir er en mindre og mindre hensiktsmessig løsning.

For det andre synes vi kundeservice teller.

At Aftenposten nekter å ettergi verdien på 3-4 aviser for å gjøre en kunde fornøyd, betyr at Aftenposten ikke synes det er viktig med fornøyde kunder. Jeg kjenner ikke denne eksakte kostnaden Aftenposten har per levert avis, men jeg tipper vi her snakker en totalkostnad for fire aviser på godt under en tier. De synes altså ikke det er verdt å investere ti kroner for å beholde en kunde som betaler 1.452,- i året (min samboer er student, vi ville betalt det dobbelte fra neste år). Kundeservice handler ikke om å ha rett, men om å yte service til kunder, og en forbrukers kraftigste virkemiddel er å avslutte tjenesten.

Veien videre

Jeg kommer til å fortsette å lese nyheter. I første omgang vil nok dette skje med en bærbar datamaskin, en smarttelefon og litt TV. Når det kommer en fikleflate som møter mine behov, kommer jeg nok til å kjøpe den og, og tipper den vil kunne overta laptopens plass ved frokosten.

Om jeg da kommer til å betale for redaksjonelle produkter vil igjen avgjøres av en avveining mellom pris, tilgjengelighet og innhold, og er noe jeg gjerne vil skrive om da.

Jeg vil takke Aftenposten for følget gjennom ca 15-20 år, og håper dere klarer å flytte det gode innholdet dere har på papir over i hensiktsmessige digitale kanaler! 

Ikkebruker-vennlig design og en digresjon, i omvendt rekkefølge

Meetup har nettopp lansert et nytt design, og ikke uventet møtes dette med en brukerstorm. Dette er noe som adri slår feil. Har du en tjeneste som brukes av noen andre enn kun deg selv, vil enhver endring møtes med alt fra svak misnøye til rabiate Facebookgrupper av noen som ikke deler din oppfattelse av hva som er riktig retning videre.

Årsaken til dette er mest sannsynlig WWIC-syndromet (“Why wasn’t I consulted?”), og det kan se ut til at et effektiv botemiddel er å lansere nye funksjoner og design som en opt-in-løsning. Både Facebooks nye profilsider og Twitters nye design ble tilbudt frivillig i første omgang, og stormen ble mindre enn man normalt ville forventet.

But, I digress…

Det jeg egentlig skulle skrive om var en språklig vending jeg støtte på i ovennevnte brukerstorm. “Melanie” skriver: “This new layout is horrible!!!!! Very un-user friendly.” Jeg regner med at det hun ønsker å si er at den nye layouten er lite brukervennlig (og siden engelsk har litt andre orddelingsregler enn norsk kan det godt at det er det hun faktisk sier også; innled gjerne en ny digresjon etter eget ønske).

Siden er jeg er litt mer enn normalt språknerd, utløste likevel denne formuleringen en tankerekke som fikk meg til å filosofere over begrepter ikkebruker-vennlig design. En ikkebruker må forstås som noen som ikke bruker en tjeneste. Ikkebruker-vennlig design blir da design som henvender seg til for eksempel  en innkjøper, mellomleder, kunde, sjef, designprisjuryformann eller annen karakter som kunne fått fast rolle i Dilbert.

Ikkebruker-vennlig design blir da design som får noen som ser en tjeneste for første gang til å tenke “Ooohhh, shiny!”, men som ikke nødvendigvis gir en fast bruker av tjenesten en god brukeropplevelse. 

Jeg tror moralen jeg vil frem til er at man skal spørre seg om et designvalg er motivert av hensyn til brukernes behov, og ikke følelsene til ikkebrukere. Dette er ikke noe oppsiktsvekkende funn, og denne bloggposten er da heller ikke ment å revolusjonere fagfeltet. Det er nok bare de aller mest kyniske som kun tenker på innkjøpsansvarlige når man designer. Og brukervennlig behøver ikke komme i veien for ikkebruker-vennlig design. Noe kan være både shiny og funksjonelt.

Jeg vil likevel oppfordre deg til å forsøke å svare på disse spørsmålene:

  1. “Hvem andre enn den faktiske brukeren har du i tankene når du designer?”
  2. “På hvilken måte kan ønsker fra sjefen/kunden/juryformannen påvirke designvalg?”
  3. “Når var sist gang du lot noe annet enn brukerens behov avgjøre et designvalg?”
  4. “Hvordan kan designvalg gjort av brukervennlighetshensyn også styrke ikkebruker-vennligheten?”

 META: Denne bloggposten begynte som en tweet, denne tweeten skapte en reaksjon i form av en annen tweet som henviste til en interassant artikkel fra Ida Aalen, les den også!

Chrome, h.264 og fremtiden til video på nettet

Den siste uken har Google skapt litt oppstyr etter at de annonserte at de planlegger å fase ut støtte for videoformatet h.264 i sin nettleser Chrome. h.264 er i dag det ledende formatet for video på nettet, og støttes av blant annet Apple og Microsoft (som har finansielle interesser knyttet til formatet). Det meste av Flash-video benytter også h.264, og avspilling gjennom Flash vil fortsatt støttes av Google Chrome.

h.264 er ikke en åpen teknologi, og er dessuten belastet med lisenskostnader. Dette innebærer at både Firefox og Opera har valgt å ikke støtte formatet. I en bloggpost argumenterer Google for at det ikke er i nettets interesse at et proprietært og lisensbetinget format blir ledende. Utvikling av et format som er styrt av kommersielle interesser vil alltid stå i fare for å utvikle seg i en annen retning enn det som er best for sluttbrukerne og nettets økosystem, og en et format som krever lisens gjør det svært mye vanskeligere for nye aktører å etablere seg, det være vestlige startups eller aktører i utviklingsland.

Ved å ikke støtte formatet viser Google solidaritet mot Opera og Firefox, og tilsammen utgjør disse tre nettleserne omlag 50% av alle brukere (varierende fra nettsted til nettsted). Selv uten Chrome på laget vil det være over en tredjedel av brukere som ikke har støtte for h.264 i sin nettleser.

Opera, Chrome og Firefox støtter istedet formatene Ogg Theora og WebM, som er frie, åpne standarder som kan brukes uten å betale lisens til en tredjepart. Det er dog omdiskutert hvorvidt disse teknologiene bryter med eksisterende patenter, noe som nok er en medvirkende årsak til at Apple og Microsoft ikke støtter disse. Om patenthavere skulle velge å saksøke Apple og/eller Microsoft kan det bli en kostbar affære for de saksøkte, noe som gjør det tryggere å la være å støtte disse.

Altså er situasjonen den at Opera og Firefox aldri kommer til å støtte h.264 grunnet lisens og manglende åpenhet, og Safari og Internet Explorer kommer tilsynelatende ikke til å støtte Ogg Theora eller WebM før det kan slås fast at disse ikke bryter patenter (og kanskje ikke da heller). Ved å legge sin fulle støtte bak WebM oppfordrer Google eventuelle patenthavere til å saksøke, og vi kan da forhåpentligvis få avklart situasjonen.

Sett fra sluttbrukers perspektiv, og med tanke på nettets fremtid, vil det beste for alle parter være et fritt og åpent format som en felles baseline. Det Google har gjort nå, er å presse for på at h.264 ikke blir etablert som de facto-valget når man publiserer video på web. Det er en bra ting.

Vekkelsesmøte om iPad med NONA

Norwegian Online News Association (NONA) inviterte i dag til møte om de store mediehusenes planer for iPad (og, til en viss grad, fikleflater generelt), på ærverdige Grand Hotel i Oslo. Utfyllende referat ligger allerede på Twitter, men jeg tenkte å kommentere et par viktige punkter.

Spesialtilpassede løsninger er tidkrevende og dyrt

Magasinet Henne har AD’er som spesialdesigner hver enkelt side for iPad i bådde horisontalt og vertikalt format. Mulighetene en iPad gir skaper en forventning hos brukere om at disse skal utnyttes, noe som kan føre til svært høye produksjonskostnader.

Det kan også være en utfordring å kombinere rask rapportering av nyheter med en rik presentasjon.

Per i dag finnes det ikke noe marked for iPad-applikasjoner i Norge

Det er usikkert om dette vil komme, og meget sannsynlig at det bare vil være plass til de største, første og beste. Bonytt Bad for iPad har ligget i toppsjiktet på listen over norske applikasjoner i iTunes Store de siste to ukene.

Jeg spurte om hvor mange nedlastinger de krevde å komme dit, og de kunne fortelle at de ennå ikke passert 1000 nedlastinger.

Markedet vil utvilsomt vokse etterhvert som iPad blir lettere tilgjengelig, men Norge er et lite land og iPad vil nok alltid være et nisjeprodukt. 

Betalingspotensialet i applikasjoner ligger i å tilby en kontekst og en tilgang til innholdet som ikke er tilgjengelig gjennom gratis kanaler

VG fremhevet muligheten for å få levert VG på frokostbordet, noe som gjør det mulig for dem å ta opp kampen med Aftenposten og Dagens Næringsliv i denne delen av markedet.

Imidlertid er det ikke noe i veien for at man kan åpne opp en helt vanlig nettavis på den samme iPad, en nettavis som vil være gratis, og tilby de samme nyhetene. Om nettavisen til og med bruker litt tid på lage et rammeverket som er tilpasset iPad og andre fikleflater forsvinner mye av poenget med en app.

Det er strengt tatt veldig lite en iPad-app kan som ikke en HTML5-app også kan, ihvertfall når det gjelder nyheter.

Dagsaviser på fikleflater vil kreve faste, men fleksible maler

Det er ikke praktisk gjennomførbart med Art Direction i samme stil som månedsmagasinene legger opp til. I stedet vil det være nødvendig med fleksible rammeverk, ikke ulikt dagens nettaviser. Samme innhold må i størst mulig grad kunne fungere smertefritt i flest mulig kanaler med minst mulig individuell tilpassing.

Konklusjon

iPad er unektelig et morsomt produkt, som gir helt nye muligheter for både magasiner og aviser. Det er stort rom for å eksperimentere og utvikle løsninger som dekker våre behov på en mer effektiv og tiltalende måte enn dagens kombinasjon av PC, mobil og papir.

Imidlertid er spesialtilpassing dyrt, og markedet mildt sagt usikkert.

Det er fort gjort å tenke mer på innpakning, enn innhold, men om ambisjonene er større enn å tilfredsstille egoet til administrerende direktør og kanskje vinne en bransjepris eller to, må vi huske at godt innhold fremdeles er det viktigste. Jeg takker Bonytt bad for åpenhet om antall nedlastinger, en liten felles virkelighetskontroll har nok hele bransjen godt av.

Likevel ønsker jeg alle aktører hjertelig velkommen, og ser gjerne at alle mediehus investerer mye i utvikling av nye løsninger. Selv om ikke alt vil ende opp som økonomiske suksesshistorier, kommer det helt sikkert til å føre til innovasjon som kan komme hele medieverdenen til gode.

Om ikke annet, kan iPad-prosjekter fungere som et solid spark bak til en til tider stagnert nettavisbransje. Det er lov å tenke nytt på gamle plattformer også.

Google og Facebooks kamp om kontaktene dine

For en knapp uke siden endret Google sine vilkår for bruk av sitt Contacts API, en tjeneste som inntil nylig har gjort det mulig for f.eks. Facebook å la deg importere dine kontakter direkte fra din Gmail-konto. Google har alltid vært opptatt av datafrihet, og ønsket med endringen av sine vilkår å tvinge Facebook til å være like åpne.

Facebook har så langt ikke villet imøtekomme Googles krav, og det pågår nå en drakamp mellom de to gigantene. Facebooks argument er at dine venner på Facebook ikke har samtykket til at du kan eksportere deres kontaktinformasjon til en tredjepart, og peker på at det heller ikke ville vært naturlig om Facebook lot deg eksportere alle bildene av alle dine venner. Jeg mener både Google og Facebook burde håndtert dette annerledes.

Hva Google burde gjøre

Google burde fremdeles la sine data være fritt tilgjengelig. For meg som bruker av Googles tjenester, er det en ulempe at de legger restriksjoner på hva jeg kan bruke mine data til. Når det ikke finnes noen praktiske argumenter for å ikke tillate eksportering, bør jeg kunne gjøre som jeg vil.

Google gjør likevel rett i belyse at Facebook ikke gir den samme muligheten, og at det ville vært det beste for alle om data kunne flyte fritt i begge retninger. Den kampen bør de imidlertid ta direkte med Facebook, uten å la alle sine brukere bli skadelidende.

Hva Facebook burde gjøre

Facebook har tradisjonelt vært gniene på sine data, og tildels vært svært grådige når det gjelder å sikre seg rettigheter til innholdet brukere laster opp. Imidlertid kan det den siste tiden virke som om Facebook har endret kurs, og beveger seg mot mer åpne løsninger. Jeg er ikke enig i Facebooks sammenligning av bildearkiv med kontaktinfo, men er strengt tatt heller ikke så sikker på om jeg synes det hadde vært feil om de lot meg laste ned alle bildene fra en venns profil heller.

Facebook har en klar ambisjon om å fungere som en kontaktliste, og eksportmulighet er en helt grunnleggende del av en kontaktlistetjeneste. Facebook bør la tredjepartstjenester som Google hente samme type data ut fra Facebook, som Facebook henter fra disse tjenestene. Om Facebook mener det er feil å la meg eksportere mine venners kontaktinfo fra Facebook, bør de også holde seg for å gode til å la meg importere mine venners kontaktinfo fra Google.

Konklusjon

Facebook bør åpne opp, Google bør kjempe sin sak uten å ty til tvangsmidler.

Twitter, linker og kreditering

Noen kvitrer om en interessant artikkel, jeg klikker på linken, leser artikkelen og sier meg enig i at artikkelen er interessant. Jeg vil dele denne artikkelen med mine følgere også. Hva gjør jeg?

 

  1. Kjører en klassisk RT, med en liten kommentar om det er plass (noe det ofte ikke er, siden den opprinnelige Tweeten allerede inneholdt både link og kommentar)?
  2. Kjører en moderne RT, da unngår at jeg folk som følger både meg og min kilde får den opp dobbelt, men mister samtidig muligheten til å kommentere?
  3. Linker direkte til artikkelen, med min kommentar, helt uten å kreditere min kilde?

 

Instinktivt tenker jeg at kreditering er viktig, man skal jo være takknemlig for den hjelpen man får. Samtidig er en Tweet bare 140 tegn, og med linker, brukernavn, artikkeltittel, osv blir det trangt om plassen. Det gir kanskje mer verdi til Twittersfæren som sådan om jeg heller vektlegger mine egne refleksjoner til saken?

I det siste heller jeg mot en kombinasjon av 2 og 3. 2 om jeg ikke har noe fornuftig å tilføye, og 3 om jeg har det. Gjør det meg til en dårlig Twitterborger?

Google bør fortsette å la produsenter lage sine egne grensesnitt for Android

En vanlig kritikk av Android er at brukeropplevelsen er svært forskjellig avhengig av hvilken produsent og hvilken modell man har, og mange mener at Google bør være langt strengere med hva slags tilpasninger som godtas. Vision Mobile diskuterer dette senest i dag. Jeg mener at en av de største styrkene til Android er nettopp at hver produsent kan lage sine egne versjoner. Hvorfor det? Innovasjon!

Jo flere ideer og grensesnitt som prøves ut, jo mer sannsynlig er det at man finner noe bra. Hva som er en god idé vet man ofte ikke før man har prøvd og latt forbrukere teste og si sin mening. La hver produsent prøve og feile og lære av hverandres gode og dårlige løsninger.

Google skal likevel gjøre alt de kan for å lage et grensesnitt som er så bra at produsentenes tilpasninger blir overflødige. De skal løfte grunnplattformen videre, og skape et fundament som gjør at produsentene kan fokusere på verdiskapning på et høyere nivå.

Noe mange i bransjen glemmer er at forbrukere som regel bare har én telefon om gangen, og ofte har de denne i 12-24 måneder (eller enda lenger). Det er ikke noe problem for en forbruker at Samsung, HTC og Sony Ericsson har laget forskjellige løsninger. Problemet vil eventuelt oppstå for produsenten som har laget en løsning som er mindre velfungerende enn en annen produsent sin. Da selger den ene produsenten flere telefoner, mens den andre må investere mer i produktutvikling (eller, mindre gunstig, i markedsføring).

Så slipp innovasjonen løs, la produsentene brenne for sine feil, og la oss glede oss over alle gode ideer!

Android, "spionprogramvare" og slett journalistikk fra bl.a. Digi.no

SMobile Systems, en leverandør av sikkerhetsprogramvare for mobile enheter har sluppet “en rapport” hvor de presenterer en oversikt over hvilke rettigheter Android-applikasjoner ber om ved installasjon. Denne rapporten er blitt tatt godt i mot av ukritiske “redaksjoner”, blant annet norske Digi.no.

Hvorfor er dette ukritisk og slett journalistikk? To grunner:

  1. Det rapporten forteller er ikke spesielt oppsiktsvekkende, noe det ikke reflekteres over
  2. Utgiver av rapporten er et kommersielt selskap som selger løsninger på “problemet”

Digi.no trekker blant annet frem at den offisielle Twitter-applikasjonen krever full tilgang til Internett for å fungere. Det skulle selvfølgelig bare mangle, og jeg tør vedde store summer på at også tilsvarende applikasjon for iPhone og Symbian fungerer best med tilgang til Internett. Dette gjelder forsåvidt også Internettutgaven av Twitter, på twitter.com.

Rett skal være rett, og det er flere tilganger som kreves, som nok kan synes noe mer kontroversielle, som f.eks. tilgang til adresselisten. Grunnen til at applikasjonen trenger dette er for å kunne linke opp dine Twitter-kontakter mot dine telefonkontakter,  slik at du kan se siste tweets inne på kontaktinfosiden. Dette har en klar og tydelig nytteverdi, men man står fritt til å ikke installere applikasjonen.

SMobiles rapport er mulig å lage fordi i Android Market blir man alltid informert om hvilke rettigheter en applikasjon trenger før den installeres. Det betyr at man allerede før en applikasjon blir lastet ned og installert kan vurdere om denne rettmessig trenger denne tilgangen. Om det ikke virker som at applikasjonen trenger en tilgang den ber om, kan man avbryte installeringen. Så vidt meg er bekjent får man ikke denne informasjonen når man laster den applikasjoner til iPhone. Man kan med en viss trygghet stole på at Apples godkjenningsprosess sikrer at applikasjoner ikke gjør noe galt, men bare i den grad man er enig med Apples vurdering om hva som er galt og ikke.

SMobile har gått gjennom 48694 applikasjoner, og funnet at 29 av disse krever samme rettigheter som en applikasjon som SMobile har kategorisert som Spyware, noe de omtaler som “skremmende”. Det blir nesten like meningsløst som å si at “En voldtekstmann hadde sorte bukser og hettegenser, av 48694 personer vi har sett på gaten, har hele 29 også sorte bukser og hettegenser”.

Et annet oppsiktsvekkende funn er at “hele åtte” applikasjoner ber om en rettighet som kan “bricke” telefonen din, dvs deaktivere den fullstendig. Dette er en populær tjeneste i bedrifter for å sikre at telefoner på avveie ikke kan misbrukes. Som tidligere nevnt blir bruker informert om at applikasjonen trenger denne rettigheten før installering, og mest sannsynlig har bruker valgt å laste ned applikasjonen nettopp fordi den har denne funksjonen.

Kort oppsummert er rapporten ikke noe annet enn kamuflert markedsføring, som trekker konklusjoner som i minimal (om noen) grad har hold i et reelt trusselbilde. Dette i seg selv er jo kanskje greit nok, firmaer publiserer den salgs over en lav sko; det som er mindre greit at så mange angivelig respekterte medier og personer kaster seg på bølgen gir dette ytterligere oppmerksomhet.

Man trenger ikke være spesielt kritisk anlagt for å kjenne igjen dette for det er, men det er tydelig at i jaget etter overskrifter og en mulighet til å helle bensin på bålet i kampen mellom Android og iPhone, er alle kilder gode kilder. Heldigvis er jeg selv i stand til å se at i denne saken er Digi.no alt annet enn en god kilde.

How to Create a Simple Share Intent for Android

A simple and basic task to perform from Android apps is the option to share a piece of information. Luckily, Android makes this dead easy. It's probably because it's so easy that my attempt to Google the information didn't give me any results.

Well, next time, I'll hopefully end up at this very page with the following snippet ready to use:

Intent intent = new Intent(Intent.ACTION_SEND);
intent.putExtra(Intent.EXTRA_TEXT, "This is a text, should probably include a link, like this: http://www.gunnarlium.com");
intent.putExtra(Intent.EXTRA_SUBJECT, "This is an optional subject");
intent.setType("text/plain");
startActivity(Intent.createChooser(intent, "Share this!"));

When you're done, it will look this:

 

Happy sharing!

Mobilspådommer for 2020

I løpet av chat med min bror som jobber i mobilbransjen diskuterte vi markedsandeler i fremtiden, jeg kom da med følgende spådom for markedsandeler i 2020:

 

  • Android: 70%
  • Apple: 10%
  • BB: 15% (primært enterprise)
  • Symbian/andre: 5%

 

Det er her ikke gjort skille mellom featurephones, smarttelefoner osv, det gjelder alle mobiltelefoner.

Det eneste som er sikkert er at jeg kommer til å ta feil, men det blir spennende å se hvor feil jeg tar. Uansett er det greit å få det på “papiret”.

Kindle og "formatkrigen"

Jeg leste nettopp Eirik Newths innlegg om  formatkrigen i ebokmarkedet. Jeg la igjen en rask kommentar der, men tenkte jeg skulle utbrodere litt. Premisset hans er at ebokmarkedet holdes tilbake av en uklar situasjon hva gjelder standardformater, og at det derfor kan være risikabelt å f. eks. kjøpe en Kindle nå.

Jeg er enig i at det bør etableres felles formater, og at disse i utgangspunktet bør være åpne. En bok jeg har kjøpt rettighetene til bør jeg kunne lese på en hvilken som helst leseplate, telefon, pc eller annen enhet med skjerm. Men av dette følger ikke at det å kjøpe en leseplate stenger meg ute fra et marked. Jeg regner med at Amazon gjerne skulle solgt bøkene sine uten DRM, men at det er forlagene som holder tilbake.

Som teknologientusiast som synes det er mer gøy å være optimistisk enn negativ, velger jeg å tro at veldig mye av dette kommer til å gå seg til “av seg selv”, eller hvertfall med litt press fra EU, forlag, andre produsenter og Forbrukerrådet (norsk eller utenlandsk).

Det er tross alt helt trivielt for Amazon å både oppgradere firmware i Kindle til å støtte nye formater og tilby automatisk konvertering fra et format til et annet. Dette støttes allerede for Word, HTML, bilder og til en viss grad PDF-filer.

Problemet i dag er å gjøre Kindle-filer om til formater som andre kan lese. Rent teknologisk er dette også trivielt, men krever så klart at rettighetshavere gir grønt lys.

Etter min mening bør forlagene presse på for å etablere formater de kan stå inne for, men samtidig bør de presse på for å få sitt innhold ut på flest mulig plattformer.

Jeg ser virkelig ingen genuint gode argumenter for hvorfor ikke norske forlag skal gjøre norske bøker tilgjengelig på Kindle. Selv om Amazon har valgt å selge de fleste bøker til en svært hyggelig pris, har norske forlag alle muligheter til å sette sine egne priser. Jeg tviler ikke på at Amazon tar en større del av inntektene enn om forlagene distribuerer selv, men jeg tror likevel de er mer tjent med å gjøre bøker tilgjengelig på flest mulig måter.

Vi har alle sett hvordan det har gått med musikk- og filmbransjens forsøk på å begrense tilgang til produkter. Når det blir lettere å kopiere ulovlig enn lovlig, velger mange den letteste løsningen. Men vi har også sett at når det tilbys gode lovlige alternativer, blir disse benyttet i stor grad. Det er mulig man må revurdere pris per enhet, men det tror jeg langt på vei kompenseres for ved betydelig økt volum. Kindle har gjort det så lett å kjøpe bøker (og så billig) at folk rett og slett kjøper mange flere bøker enn de faktisk leser.

Kindle International Edition - førsteinntrykk

Jeg pleier å se på meg selv som en moderat early adopter. Jeg har stor tro på at ny teknologi gjør det litt bedre å være menneske, og er tidlig ute med å melde meg opp til nye tjenester og skaffe meg spennende produkter.

Likevel er jeg moderat nok til å ikke gidde å skaffe meg adresse i USA for å kunne få Kindle så fort som mulig. Selvom jeg ikke har noen problemer med å google meg frem til og følge kompliserte steg-for-steg-beskrivelser av hvordan man kan få tilgang til produkter og tjenester før de egentlig er tilgjengelige, bruker jeg heller tiden min på det som fungerer smertefritt av seg selv.

Kindle er et produkt jeg har fulgt med spenning siden det ble lansert i USA, og har fanget opp at Kindle har vekket stor begeistring både blant teknologientusiaster og deres bestemødre. Jeg sjekket tidlig ut mulighetene for å bestille, men oppdaget fort at Kindle kun var tilgjengelig i USA. Det var derfor med stor glede at jeg for noen uker siden kunne lese at Kindle skulle bli lansert i internasjonal utgave med tilnærmet de samme egenskapene og mulighetene som den amerikanske utgaven.

Så fort skattepengene var inne på konto la jeg inn bestilling, og fikk levert min Kindle på døren to arbeidsdager etterpå (bestilt torsdag natt, levert mandag ettermiddag). Med sterke assosiasjoner til juleaften kunne jeg spent pakke ut produktet.

Etter en knapp uke kan jeg lett konstatere at en Kindle virkelig er mye nærmere en bok enn en PC-skjerm, hva gjelder lesbarhet. Etter noen få sider glemmer man rett og slett at det ikke er en papirbok man leser. Leseopplevelsen er såklart det viktigste, og med læromslaget jeg bestilte i samme slengen er leseopplevelsen utmerket. Man trenger ekstern lyskilde for å se teksten, men det må man med papirbøker også. Nedlasting av en bok (Crush It!) tror jeg tok omtrent 6 sekunder. Amazon lover at det aldri skal ta mer enn 60 sekunder, men siden Oslo har bra 3G-utbygging (og boken er ganske kort), gikk det virkelig unna.

Det eneste ankepunktet jeg har så langt er tilgangen på norske bøker, og tildels bestselgerutvalget på engelsk. Imidlertid finnes det flere hundre andre bøker jeg også gjerne kan lese, så det blir strengt tatt et luksusproblem.

Det kan hende jeg endrer mening senere, da skal jeg skrive om det også :)

 

Bør Jens Stoltenberg følge meg på Twitter?

I disse valgkamptider bestemte jeg meg plutselig for å følge en del politikere på Twitter. Ikke hovedsaklig fordi jeg er i tvil om hva jeg skal stemme, og heller ikke fordi jeg tror de vil si og mene noe vesentlig annerledes enn det jeg kan fange opp fra nettaviser, papiraviser og TV, men snarere fordi jeg som teknologi-/medieinteressert person vil se hvordan disse håndterer sosiale medier.

Jeg begynte med noen kjente navn, som @jensstoltenberg, @hoyre, @konservativ, @jonas_ap, @nikolaiastrup, @adidraja og lignende. Det første jeg gjorde var faktisk å se hvem @konservativ og @jensstoltenberg fulgte, for å få en idé om hvem som var interessante. Teorien er at om <interessant person> følger en <annen person> kan jeg anta at <annen person> også er interessant.

Det jeg fant var at @konservativ fulgte 116 personer (og ble fulgt av 1837), mens @jensstoltenberg fulgte nesten 17000, og ble fulgt av like mange. Av dette kan jeg anta at @konservativ følger 116 personer som han enten opplever som interessante, eller som han av personlige/politiske hensyn føler seg tvunget til å følge. @jensstoltenberg ville jeg derimot regne med har valgt å følge alle som følger ham, uansett om han aldri i livet faktisk kunne tenke seg å høre på de mener.

Dette betyr to ting:

1. Det er umulig å forstå hvem jeg selv bør følge ved å se på hvem @jensstoltenberg følger.

Ved å følge alle som følger ham, har han ødelagt muligheten til å henvise de som følger ham videre til andre personer han mener er viktige og dermed gi disse personene flere følgere (heter det følgere på norsk?).

2. Det er lite trolig at @jensstoltenberg faktisk leser det jeg skriver.

Det snakkes mye om toveis-kommunikasjon i disse nye sosiale mediene og politikerne vil gjerne snakke med sine velgere, men er det virkelig mulig å ha kommunikasjon med så med mange? Om målet kun er å lese @replies til seg selv, trenger man jo strengt tatt ikke å følge personen, disse får man fatt i uansett.

Konklusjon

Jeg tror både politikerne og brukerne/velgerne vil være mer tjent med at politikerne er kritiske til hvem de følger. For min del er det i hvert fall ikke noe mål at verken @SVKristin, @jensstoltenberg, @adidraja eller @hoyre skal lese mine generelle/personlige innlegg. Om jeg vil nå ut til de skriver jeg bare ganske enkelt @SVKristin på starten av meldingen min, og legger eventuelt inn en #valg09 på slutten.

Hva synes du? Blir du snurt om @jonas_ap ikke følger deg, når du tross alt har tatt deg bryet med å følge ham?

 

Digital smak gir mindre bedrag

Cecilie Asker, musikkjournalist i Aftenposten, skriver i dag at “en velfylt, balansert og sortert platehylle ikke lenger er et sikkert tegn på hvem du er”. Dette er jeg forsåvidt 100% enig i. Det jeg ikke er enig i er premisset for og konsekvensene av dette.

Hennes argument er at man kan finne ut veldig mye om en person ved å ta en titt på CD-samlingen, og da legge merke til både hvilke CD’er som mangler og hvilke som er tilstede. Hun skriver at digital distribusjon av musikk fjerner denne muligheten, og gjør at vi ikke lenger kan forstå våre medmennesker basert på deres lyttevaner.

Dette kan synes å vitne om manglende forståelse for de mulighetene moderne teknologi gir. Jeg kan være enig i at det oppfattes som mindre påtrengende å studere noens platesamling enn å bla seg gjennom spillelisten på telefonen deres, men det er likevel to viktige grunner til at digitale musikksamlinger kan gi vel så mye grunnlag for musikksosial analyse av sine venner:

1. Digitale samlinger sier noe om hvilken musikk man faktisk hører på


I motsetning til en CD-samling vil man som regel ha mulighet til å se hvilke sanger som er spilt hvor mange ganger, og når de sist ble spilt. Alle kan finne en liste over “100 skiver du må høre på før du dør”, eller rettere sagt “100 skiver du bør ha i samlingen din når en kompis med peiling på musikk stikker innom”, og så gå til innkjøp av disse. Dette er jo vesentlig billigere enn å bruke pengene sine på for eksempel billedkunst, men kan gi mye den samme connoisseur-følelsen. Mer imponerende er det derimot om jeg kan vise til min spilleliste i iTunes og slå fast at jeg faktisk har hørt på disse skivene opptil flere ganger. Og selvfølgelig tilsvarende avslørende er det om det viser seg at Erlend Bratland topper denne listen.

2. Digitale samlinger og spillevaner kan deles


Tjenester som Last.fm lar brukere bygge opp sin egen historie av musikk de har hørt og dele denne med venner, kjente og Internettbrukere generelt. Selv om denne informasjonsutvekslingen ikke skjer på samme måte som når noen er på besøk i hjemmet ditt, kan den gi mer utdypende og relevant informasjon. Og kanskje kan du også slippe å dra på besøk til noen som har “feil” musikk i samlingen sin?

Konklusjon


Ja, det er mulig at rammene for sosial interaksjon vil endres som en konsekvens at stadig færre kjøper fysiske eksemplarer, men samtidig går jo utviklingen mer og mer mot at folk deler fler og fler sider ved sitt eget liv. Jeg tipper at vi om noen år heller vi le av de som snakker om hvordan man i gamle dager brukte CD-samlinger for å forstå sine venner.

Statsministeren bruker pirat-teknologi

Sikre kilder kan informere om at selveste statsministeren bruker pirat-teknologi, nærmere bestemt Internett. Dette er den samme teknologien som blant annet brukes for å spre virus av såkalte hackere, og jeg har også grunn til å tro at kjente terroristorganisasjoner som Al-Qaida også har tatt i bruk Internett.

Dette er omtrent like sjokkerende som nyheten om at NRK har tatt i bruk pirat-teknologi, som blant annet Aftenposten kunne melde om i dag. Ja, bittorrent er teknologien bak The Pirate Bay, som jo også også er avhengig av Internett for å fungere. Altså kunne man like gjerne rapportert at statsministeren selv bruker pirat-teknologi. Som kanskje ville vært enda mer sjokkerende.

Det er klart det er forskjell på bittorrent og Internett i seg selv, men begge deler er bare verktøy. På samme måte som man kan knuse en butikkrute med en hammer, kan man også bryte loven ved å dele filer med bittorrent. Men å kalle en hammer for et kriminelt verktøy er bare dumt. Å bruke hammeren til å utføre kriminelle handlinger derimot, det er kriminelt.

Så hva er problemet? At Aftenposten ikke har forstått skillet mellom et verktøy og en handling, eller at Aftenposten har skjønt forskjellen, men likevel velger å lage en kritisk sak av at  NRK gjør grep for å tilby sine brukere en bedre tjeneste? Jeg tror det er det siste.

Moralen blir selvfølgelig at man ikke skal vinkle saker på en måte som virker misledende for sine lesere, og som bidrar til å skape frykt og negative holdninger til legitime produkter og teknologier. Medier skal først og fremst opplyse og informere sine konsumenter.