onsdag
jul272011

Om navn og galskap

De siste par dagene har jeg sett to tendenser i omtalen av hendelsene i Oslo og på Utøya: forsiktighet i bruk av navn og varsomhet i omtale av Anders Behring Breivik som gal. Dette er mest et løst inntrykk fra de jeg følger på Twitter (og hash-tag-søk) og de største nettavisene i landet, så om dette er en generell tendens eller bare et svakt fenomen jeg har fanget opp vites ikke. Jeg må også ta et lite forbehold om at dette er tanker under utvikling.

Om å omtale gjerningsmannen ved navn

Jeg har sette flere omtale Anders Behring Breivik ved navn som Albert Beretta Bavian, Jumbo Kalinka Mumbo osv. Ved talene på Rådhusplassen og flere andre uttalelser har bruk av navn vært minimalt, om i det hele tatt. Jeg ser to grunner til dette, 1) å ikke fokusere på personen og heller på situasjonen og 2) å ikke gi ham kreditering, oppmerksomhet og et ettermæle.

Den første grunnen har jeg ingen problemer med, jeg synes det var helt riktig at samlingen på Rådhusplassen handlet om omtanke, varme, kjærlighet og vårt samfunns fremtid fremfor gjerningsmannen og hans handlinger.

Den andre grunnen er jeg mer ambivalent til. Vi skal være forsiktige med å la motviljen til å “la ham få det som han vil” komme i veien for andre viktige aspekter ved situasjonen. Om ikke annet, så vil bruk av navn gjøre det tydligere hva man snakker om. Det føles kanskje ikke som noe presserende behov i dag — jeg tror vi alle har en svært klar formening om hvem vi mener — men på sikt vil dette endre seg. Jeg opplever det som uproblematisk at vi alle husker navnet Adolf Hitler (sett bortifra at det han huskes for er svært problematisk).

Argumentasjonen for å ikke “la ham få det som han vil” tror jeg stammer fra et ønske straff, eller hvertfall fravær av belønning. Da kan man også spørre seg hva som vil være verst når han (muligens) slipper ut av fengsel om 21 år (+/-): å være glemt eller å være husket som det største monsteret i moderne Norgeshistorie?

Jeg tror også det kan være viktig å huske på at dette faktisk er handlinger som er utført av en person. Anders B er et individ og et enkeltmenneske, ikke et konsept eller en infamøs legende. Det er en person som har utført disse forferdelige handlingene, og det er nettopp personer vi må møte, utfordre, debattere med og vise nestekjærlighet, omtanke og oppmerksomhet for å skape den fremtiden vi ønsker.

Vi vil aldri glemme handlingene han har gjort, og jeg tror ikke det er riktig å forsøke å glemme hvem som har gjort de heller. Jeg oppfordrer derfor til å uredd omtale ham ved navn der det er naturlig, og bruke substitutter som gjerningsmann, monster eller massemorder der det føles mer passende. Å finne på tullenavn blir å lure oss selv.

Om å omtale gjerningsmannen som gal

Sett fra en klinisk definisjon av “gal”, kan det hende at Anders B ikke oppfyller kriteriene, men sett fra et perspektiv der det motsatte av gal er normal, vil jeg så absolutt kalle Anders B for en gal mann.

Knut Johannesen (@voxpopulinor) skriver på Twitter:

“Er det fordi ABB er “en av våre” at vi vil distansere oss med ord som “galskap”. Hadde vi brukt samme ord om han var muslim og het “Ali”?”

For meg handler ikke ord som galskap om å distansere seg, men om å kalle en spade for en spade. Jeg ville aldri sett på det som normalt om “Muslimen Ali” bombet regjeringskvartalet og henrettet flere titalls barn. Jeg ville istedet med den største letthet kalt ham spik spenna gæren.

Ved å frarøve Anders B tittelen “gal”, sier vi samtidig at det han har gjort er normalt, eller i det minste kan forklares innenfor rasjonelle rammer.

Jeg har store problemer med å se hvordan et rasjonelt resonnement kan lede frem til en konklusjon som sier at handlingene han har utført er “riktige” eller mulige å forsvare. Man kan skylde på dataspill, vanskelig oppvekst, manglende oppmerksomhet fra omverdenen, manglende kanaler for å ytre seg og en rekke andre mer eller mindre relevante årsaker som forklaringer, men alle disse blir i beste (verste) fall små puff i en retning, og aldri, selv ikke akkumulert, av en slik art at det eneste mulige/normale utfallet er det Anders B kom frem til.

Om han kan unnslippe straffeskyld ved å erklæres sinnsyk blir en helt annen diskusjon. Jeg har ingen problemer med å kalle ham gal, men likevel ansvarlig for sine handlinger.

søndag
jul242011

Kan det være riktig å publisere leserinnlegg med ekstreme holdninger?

Anders Behring Breiviks forsvarsadvokat Geir Lippestad forteller (iflg VG) at Anders B mente at voldelige handlinger var siste utvei, og at han hadde prøvd fredligere metoder som leserinnlegg i ulike aviser, uten å komme på trykk. Det får meg til å tenke på om hva som kan være konsekvensen av å undertrykke ekstreme holdninger.

Jeg ser at logikken bak å ikke publisere denne typen ytringer er å unngå at de får mer eksponering enn de fortjener og at vi ved å anerkjenne de som innspill i samfunnsdebatten samtidig gir argumentene legitimitet og på et vis forventer at de skal bli tatt på alvor.

Den enkle løsningen er å ikke publisere, og håpe at meningene som ligger bak ytringsbehovet dermed vil forsvinne. Det tror jeg dessverre er å stikke hodet i sanden. Har man en overbevisning som er sterk nok til at man vil skrive om det i avisen, er det naivt å tro at vedkommende vil endre mening av å ikke bli publisert. Mer sannsynlig er det at vedkommende vil rette seg mot andre fora hvor han eller hun blir hørt, eller i verste fall ty til sterkere virkemidler for å bli hørt. Det er nettopp dette Anders B er et forferdelig eksempel på.

Er det bedre å drive meningene under jorden enn å eksponere de for sollys og rive dem fra hverandre med logikk og nestekjærligjht?

Disse spørsmålene er vanskelige, og jeg er slett ikke sikker på at jeg vil at våre medier skal gi spalteplass til ekstremister. Jeg ønsker meg på ingen måter et samfunn hvor høyreekstreme holdninger inngår som en naturlig del av det daglige ordskiftet, men som jeg skrev tidligere ønsker jeg meg et samfunn hvor vi kan tåle å lese denne typen radikale ytringer uten å være redde for at det skal lede til en samfunnsendring eller virke som inspirasjon for andre forvirrede sjeler.

I det samfunnet jeg ønsker meg er det ingen som har så radikale holdninger, og ihvertfall ikke som er villige til å kjempe for de med så ekstreme midler. Jeg har begrenset tro på styrket sikkerhet og overvåking, og langt mer (kanskje naivt mye) tro på at løsningen er å unngå at folk får lyst til å begå forferdelige handlinger i utgangspunktet. Jeg tror alle mennesker har et ønske om å bli sett, hørt og lagt merke til, og selvom jeg ikke skal begi meg ut på noen analyse av hva som har drevet Anders B til det punkt han nådde 22. juli 2011, velger jeg å tro at det er mulig å skape et samfunn som klarer å inkludere også denne typen mennesker før de utvikler seg så langt i feil retning.

Jeg tror ingen er født med evnen til å henrette flere titalls uskyldige unge mennesker.

 

søndag
jul242011

Om å sikte mot skyene

I forbindelse med at Anders Behring Breiviks manifest og “filmtrailer” er blitt kjent, har de fleste norske medier referert deler av innholdet på prominent plass i deres nettaviser og direktesendinger på TV. Det krever at man spør seg selv: Bidrar dette til å spre en gal manns budskap? Var det nettopp dette han ønsket? Var hele terroraksjonen bare et fryktelig smakløst PR-stunt?

Jeg tror svaret på alle disse spørsmålene er et betinget ja. Men jeg ønsker å ta det et steg videre, og sikte mot det samfunnet vi VIL ha, om det så ikke er det vi har idag. Et samfunn hvor disse spørsmålene er irrelevante.

Jeg ønsker at vi som samfunn skal være så trygge på oss selv at vi ikke er redde for å gjengi ekstreme ytringer på førstesiden av våre nettaviser. Vi skall ikke være redde for at slike ytringer vil gi grobunn for at andre som er usikre på seg selv vil oppleve at ytringene resonnerer med deres eget verdensbilde, og dermed inspirerer dem til å følge i samme fotspor.

Jeg ønsker at vi uredd skal møte hat med åpenhet, la enhver stemme få ytre seg, og stole på at vi i fellesskap klarer å etablere verdier som gjør at åpenhet og eksponering bare svekker de ekstreme holdningenes effekt.

Dette betyr ikke at nettaviser ukritisk skal publisere enhver ekstrem ytring, men at dersom en ekstrem ytring har relevans og aktualitet for nyhetssituasjonen, så skal ikke frykt for smitteeffekt føre til at det ikke blir publisert. Medier skal selvfølgelig ikke fråtse i ekstreme ytringer, men gjengi og analysere det som er relevant for å øke vår forståelse av det som skjer.

Jeg tror dessverre ikke vi er der i dag. Jeg tror det i dag kan gjøre skade å gi for mye publisitet til Anders B sin person og agenda. Samtidig håper jeg vi er kommet langt nok til at en bred økt forståelse vil virke kraftigere enn den inspirerende effekten dette kan ha på sympatisører fra det høyreekstreme miljøet.

Ved å våge å håpe på det beste i mennesker og sikte mot skyene vet jeg vi vil treffe høyere og bedre enn om vi lar frykten styre.

 

søndag
jul172011

Assumption is the Mother of All Fuck Ups

Jeg har nettopp kjøpt meg et nytt leketøy, en Asus EEE Pad Transformer TF101 Android Tablet 32GB Wi-Fi (bare litt kunstig forlenget produktnavn…).

Siden jeg har hørt at tablets skal bli redningen for mediebransjen, besøkte jeg noen medienettsider med den innebygde browseren, samt i et par andre mye brukte Android-browsere, uten å endre noen innstillinger. Resultatene ble blandet. Min Transformer har en oppløsning på 1280x800, omtrent like stort som eller større enn 50% av moderne laptoper (guesstimate). Alle sidene ble aksessert ved å gå til f.eks. dn.no, uten www og uten m/wap/mobil eller lignende. Eventuelle mobiladresser som vises under er videresendt fra hovedsiden.

For moro skyld vil jeg bare ta med de som leverte dårlig. DB.no, VG.no, Dagsavisen.no, TV2.no og en del andre klarte seg bra (det vil si, serverte meg en fullverdig desktopversjon, eller en versjon som var tilpasset/fungerte bra med min skjerm). Dette er ingen studie i brukervennlighet, og selv de som klarte seg bra, kunne klarte seg bedre med større click-targets og diverse andre endringer.

Så, over til de mindre praktfulle eksemplene (klikk på bilder for fullversjon):

 

Aftenposten, til venstre med Miren, høyre med FireFox.

  

DN.no, til venstre med Firefox, høyre med default.

 

Nrk.no, YR.no og danske Ekstrabladet.no

Det skal ikke så mye til for å se at dette ikke er optimalt. Uten at jeg har gravd for mye i mekanismene som ligger bak, mistenker jeg at det her er god gammeldags User-Agent-sniffing som pågår. Det trenger ikke være noe galt i det, dette fungerer bra for å ta meg til mobilversjon når jeg faktisk bruker en mobil. Men det slår åpenbart uheldig ut når antagelsen om hva som er en mobiltelefon feiler på denne måten. Jeg tipper de sniffer etter teksten “Android”, og da automatisk antar at det er en mobil. Om de hadde tatt seg bryet med å sniffe fire tegn til ville de fått “Android 3.1”, som unikt identifiserer tablets, da Android 3.x kun er for tablets, og foreløpig har alle disse 1280x800px skjerm.

Ved å gjøre antagelser basert på ufullstendig informasjon, og samtidig mest sannsynlig med en forenklet modell av verden, går det galt.

Langt på vei er innholdet som serveres for mobil og desktop det samme, mobilversjonene er noe enklere, men tilbyr ikke f.eks. lokasjonsrelaterte tjenester eller den klassiske “nå er jeg på farten og alt jeg vil ha er et telefonnummer” (som jeg forøvrig aldri har opplevd selv).

Min anbefaling her er å heller lene seg på @media queries og eventuelt en test på hva enheten min kan (ingen flash => vis HTML5 for video og jpg for annonser). Jeg ikke tenke meg noen situasjon der det er hensiktsmessig å servere en 320px bred nettside til en skjerm som er 1280px bred.

Hvordan disse nettsidene ser på ut på en iPad vet jeg ikke, men jeg regner med at hvertfall noen av dem er mer tablet-optimalisert. Det er imidlertid ikke en formildende omstendighet, snarere tvert om. Det betyr at de har tatt seg bryet med å lage en versjon som passer bedre for tablets, men ikke tatt seg bryet med å vise denne versjonen til alle som har en tablet. Ved å neglisjere mindre populære eller trendy enheter bygger man opp om Apples ledende posisjon, fremfor å innby til konkurranse og innovasjon. Om det er noe mediebransjen trenger i dag er det konkurranse og innovasjon, på alle nivåer.

Moralen er, som så ofte ellers: “Assumption is the mother of all fuck ups”.

PS.: User Agent-strengen for min browser er: “Mozilla/5.0 (Linux; U; Android 3.1; en-us; Transformer TF101 Build/HMJ37) AppleWebKit/534.13 (KHTML, like Gecko) Version/4.0 Safari/534.13”

mandag
jun132011

Artikkelluksus og flåsete e-brev fra en klok franskmann

Jeg abonnerer på Monday Note, et normalt veldig intelligent ukentlig nyhetsbrev som inneholder to artikler skrevet av Frédéric Filloux og Jean-Louis Gassée. Dette er normalt nokså lange artikler som tar for seg temaer som faller inn under en bred definisjon av medier, teknologi og forretningsmodeller. I en hverdag hvor det meste jeg leser kommer til meg ved hjelp av Twitter, har dette nyhetsbrevet blitt noe jeg nesten uten unntak alltid tar meg tid til å lese, selv når temaet faller litt utenfor mitt primære interessefelt. Dette skyldes et konsekvent intelligent, reflektert og opplysende innhold, fritt for tabloide spissformuleringer og link-bait.

Det er derfor litt trist når Frédéric Filloux i siste utgave presenterer en tabloid feilrepresentasjon av en reflektert og måteholden kritikk av artikkelen som journalismens endelige mål. Det er professor i Entrepeneurial Journalism ved City University of New York, Jeff Jarvis som får unngjelde. Jarvis sitt poeng er at for enkelte hendelser (f.eks. valgkampdekning eller opptøyer i Midt-Østen) er det journalistens viktigste jobb å rapportere hva som skjer, ikke å levere en artikkel på slutten av dagen. Om en artikkel ikke kan tilføre ny verdi til leseren, kan man like gjerne klare seg uten. Jarvis lister opp en rekke eksempler, og siden jeg nå skriver i et nettbasert medie med støtte for hyperlenking, oppfordrer jeg deg til å klikke her for å lese de, istedet for at jeg skal fylle dette innlegget med en repetering av det som allerede er lett tilgjengelig andre steder.

Filloux er åpenbart uenig i denne konklusjonen, eller han har i hvert fall et eget budskap han vil formidle, hvor han som retorisk grep har valgt å benytte formen “kritikk av noe noen andre har sagt, som jeg muligens ikke har lest så fryktelig nøye selv”. Filloux kommer med to hovedpoeng: artikkelen er den høyeste og viktigste formen for journalistisk arbeid og bakgrunnstoff er viktig og ikke noe det “bare kan linkes til”. Det kommer da i konteksten “Jeff Jarvis mener det motsatte”.

Jeg tror både jeg og Jarvis er enige i at artikler i mange tilfeller er riktig, viktig og verdifullt. Det Jarvis sier er at i enkelte tilfeller er den ikke det. Filloux trekker frem en 11.000 ords artikkel om nødlandingen på Hudson-elven i New York som erkebeviset. At et enkeltstående fremragende arbeid skal stå som bevis for at alle artikler har livets rett faller på sin egen urimelighet. Snarere underbygger dette Jarvis sin argumentasjon: artikler skal skrives for å tilføre verdi for leseren.

Faktisk er det mye ved Filloux sin argumentasjon som støtter det synet Jarvis har, blant annet der han skriver følgende:

Daily newspapers become increasingly unable to deal with breaking news or developing  stories. Publishers’ heads remain deeply buried into the sand; they don’t see their costly publications scream their irrelevancy every morning when hitting the streets. They still haven’t come to terms with the need for bold moves such as really separating what belongs to digital media from what works best on paper. (Practically, this means transforming daily newspapers into biweeklies offering strong value-added reporting and perspectives, and using electronic media for the rest.)

Dette er mer eller mindre nøyaktig det samme Jarvis argumenterer for.

Filloux kritiserer også Jarvis sin mening om at det er helt legitimt å linke til solid bakgrunnsmateriale, i stedet for å skrive det på nytt hver gang et tema skal omhandles. Her tror jeg Filloux innså at han trengte et par avsnitt til og hadde dårlig tid, og derfor lirte av seg dette opplagte mistolkende og ureflekterte angrepet på Jarvis. Om han i stedet hadde stoppet opp og tenkt seg om ville han sett at linking til bakgrunnsmateriale ikke behøver å bety Wikipedia eller et Google-søk. Bakgrunnsmaterialet kan like gjerne være en annen kilde som journalisten har lest og kan gå god for, eller en egen temaside nettavisen (eller journalisten) selv har utarbeidet. Jeg mener det er åpenbart at enhver artikkel ikke trenger å gjenta eller nyskrive noe som allerede finnes og er lett tilgjengelig. Den tiden bør heller brukes på å foredle ekstisterende bakgrunnsmateriale eller rapportere andre nyheter.

Det er ikke det at Filloux nødvendigvis bommer i sin argumentasjon for artikkelens verdi, men han bommer solid i form og utgangspunkt. Når han i tillegg anklager Jeff Jarvis for å skrive kontroversielt bare for å øke AdSense-inntektene sine tas diskusjonen ned på et nivå som til nød hører hjemme i kommentarfeltet til Dagbladet. Filloux vet han leses av svært mange i bransjen og er en innflytelsesrik person, da bør han også vite å holde seg for god for dette.

Jeg skal gjerne innrømme at jeg generelt er tilhenger av mye av det Jeff Jarvis skriver, og oppfatter han som en som (i likhet med Filloux selv) har omfattende innsikt i de utfordringer mediebransjen står overfor, og som jobber aktivt med å finne løsninger.

Jarvis har svart på tiltale, det finner du her.