Gunnar Lium

Jeg leste nettopp Eirik Newths innlegg om  formatkrigen i ebokmarkedet. Jeg la igjen en rask kommentar der, men tenkte jeg skulle utbrodere litt. Premisset hans er at ebokmarkedet holdes tilbake av en uklar situasjon hva gjelder standardformater, og at det derfor kan være risikabelt å f. eks. kjøpe en Kindle nå.

Jeg er enig i at det bør etableres felles formater, og at disse i utgangspunktet bør være åpne. En bok jeg har kjøpt rettighetene til bør jeg kunne lese på en hvilken som helst leseplate, telefon, pc eller annen enhet med skjerm. Men av dette følger ikke at det å kjøpe en leseplate stenger meg ute fra et marked. Jeg regner med at Amazon gjerne skulle solgt bøkene sine uten DRM, men at det er forlagene som holder tilbake.

Som teknologientusiast som synes det er mer gøy å være optimistisk enn negativ, velger jeg å tro at veldig mye av dette kommer til å gå seg til "av seg selv", eller hvertfall med litt press fra EU, forlag, andre produsenter og Forbrukerrådet (norsk eller utenlandsk).

Det er tross alt helt trivielt for Amazon å både oppgradere firmware i Kindle til å støtte nye formater og tilby automatisk konvertering fra et format til et annet. Dette støttes allerede for Word, HTML, bilder og til en viss grad PDF-filer.

Problemet i dag er å gjøre Kindle-filer om til formater som andre kan lese. Rent teknologisk er dette også trivielt, men krever så klart at rettighetshavere gir grønt lys.

Etter min mening bør forlagene presse på for å etablere formater de kan stå inne for, men samtidig bør de presse på for å få sitt innhold ut på flest mulig plattformer.

Jeg ser virkelig ingen genuint gode argumenter for hvorfor ikke norske forlag skal gjøre norske bøker tilgjengelig på Kindle. Selv om Amazon har valgt å selge de fleste bøker til en svært hyggelig pris, har norske forlag alle muligheter til å sette sine egne priser. Jeg tviler ikke på at Amazon tar en større del av inntektene enn om forlagene distribuerer selv, men jeg tror likevel de er mer tjent med å gjøre bøker tilgjengelig på flest mulig måter.

Vi har alle sett hvordan det har gått med musikk- og filmbransjens forsøk på å begrense tilgang til produkter. Når det blir lettere å kopiere ulovlig enn lovlig, velger mange den letteste løsningen. Men vi har også sett at når det tilbys gode lovlige alternativer, blir disse benyttet i stor grad. Det er mulig man må revurdere pris per enhet, men det tror jeg langt på vei kompenseres for ved betydelig økt volum. Kindle har gjort det så lett å kjøpe bøker (og så billig) at folk rett og slett kjøper mange flere bøker enn de faktisk leser.

Jeg pleier å se på meg selv som en moderat early adopter. Jeg har stor tro på at ny teknologi gjør det litt bedre å være menneske, og er tidlig ute med å melde meg opp til nye tjenester og skaffe meg spennende produkter.

Likevel er jeg moderat nok til å ikke gidde å skaffe meg adresse i USA for å kunne få Kindle så fort som mulig. Selvom jeg ikke har noen problemer med å google meg frem til og følge kompliserte steg-for-steg-beskrivelser av hvordan man kan få tilgang til produkter og tjenester før de egentlig er tilgjengelige, bruker jeg heller tiden min på det som fungerer smertefritt av seg selv.

Kindle er et produkt jeg har fulgt med spenning siden det ble lansert i USA, og har fanget opp at Kindle har vekket stor begeistring både blant teknologientusiaster og deres bestemødre. Jeg sjekket tidlig ut mulighetene for å bestille, men oppdaget fort at Kindle kun var tilgjengelig i USA. Det var derfor med stor glede at jeg for noen uker siden kunne lese at Kindle skulle bli lansert i internasjonal utgave med tilnærmet de samme egenskapene og mulighetene som den amerikanske utgaven.

Så fort skattepengene var inne på konto la jeg inn bestilling, og fikk levert min Kindle på døren to arbeidsdager etterpå (bestilt torsdag natt, levert mandag ettermiddag). Med sterke assosiasjoner til juleaften kunne jeg spent pakke ut produktet.

Etter en knapp uke kan jeg lett konstatere at en Kindle virkelig er mye nærmere en bok enn en PC-skjerm, hva gjelder lesbarhet. Etter noen få sider glemmer man rett og slett at det ikke er en papirbok man leser. Leseopplevelsen er såklart det viktigste, og med læromslaget jeg bestilte i samme slengen er leseopplevelsen utmerket. Man trenger ekstern lyskilde for å se teksten, men det må man med papirbøker også. Nedlasting av en bok (Crush It!) tror jeg tok omtrent 6 sekunder. Amazon lover at det aldri skal ta mer enn 60 sekunder, men siden Oslo har bra 3G-utbygging (og boken er ganske kort), gikk det virkelig unna.

Det eneste ankepunktet jeg har så langt er tilgangen på norske bøker, og tildels bestselgerutvalget på engelsk. Imidlertid finnes det flere hundre andre bøker jeg også gjerne kan lese, så det blir strengt tatt et luksusproblem.

Det kan hende jeg endrer mening senere, da skal jeg skrive om det også :)

 

I disse valgkamptider bestemte jeg meg plutselig for å følge en del politikere på Twitter. Ikke hovedsaklig fordi jeg er i tvil om hva jeg skal stemme, og heller ikke fordi jeg tror de vil si og mene noe vesentlig annerledes enn det jeg kan fange opp fra nettaviser, papiraviser og TV, men snarere fordi jeg som teknologi-/medieinteressert person vil se hvordan disse håndterer sosiale medier.

Jeg begynte med noen kjente navn, som @jensstoltenberg, @hoyre, @konservativ, @jonas_ap, @nikolaiastrup, @adidraja og lignende. Det første jeg gjorde var faktisk å se hvem @konservativ og @jensstoltenberg fulgte, for å få en idé om hvem som var interessante. Teorien er at om <interessant person> følger en <annen person> kan jeg anta at <annen person> også er interessant.

Det jeg fant var at @konservativ fulgte 116 personer (og ble fulgt av 1837), mens @jensstoltenberg fulgte nesten 17000, og ble fulgt av like mange. Av dette kan jeg anta at @konservativ følger 116 personer som han enten opplever som interessante, eller som han av personlige/politiske hensyn føler seg tvunget til å følge. @jensstoltenberg ville jeg derimot regne med har valgt å følge alle som følger ham, uansett om han aldri i livet faktisk kunne tenke seg å høre på de mener.

Dette betyr to ting:

1. Det er umulig å forstå hvem jeg selv bør følge ved å se på hvem @jensstoltenberg følger.

Ved å følge alle som følger ham, har han ødelagt muligheten til å henvise de som følger ham videre til andre personer han mener er viktige og dermed gi disse personene flere følgere (heter det følgere på norsk?).

2. Det er lite trolig at @jensstoltenberg faktisk leser det jeg skriver.

Det snakkes mye om toveis-kommunikasjon i disse nye sosiale mediene og politikerne vil gjerne snakke med sine velgere, men er det virkelig mulig å ha kommunikasjon med så med mange? Om målet kun er å lese @replies til seg selv, trenger man jo strengt tatt ikke å følge personen, disse får man fatt i uansett.

Konklusjon

Jeg tror både politikerne og brukerne/velgerne vil være mer tjent med at politikerne er kritiske til hvem de følger. For min del er det i hvert fall ikke noe mål at verken @SVKristin, @jensstoltenberg, @adidraja eller @hoyre skal lese mine generelle/personlige innlegg. Om jeg vil nå ut til de skriver jeg bare ganske enkelt @SVKristin på starten av meldingen min, og legger eventuelt inn en #valg09 på slutten.

Hva synes du? Blir du snurt om @jonas_ap ikke følger deg, når du tross alt har tatt deg bryet med å følge ham?

Cecilie Asker, musikkjournalist i Aftenposten, skriver i dag at "en velfylt, balansert og sortert platehylle ikke lenger er et sikkert tegn på hvem du er". Dette er jeg forsåvidt 100% enig i. Det jeg ikke er enig i er premisset for og konsekvensene av dette.

Hennes argument er at man kan finne ut veldig mye om en person ved å ta en titt på CD-samlingen, og da legge merke til både hvilke CD'er som mangler og hvilke som er tilstede. Hun skriver at digital distribusjon av musikk fjerner denne muligheten, og gjør at vi ikke lenger kan forstå våre medmennesker basert på deres lyttevaner.

Dette kan synes å vitne om manglende forståelse for de mulighetene moderne teknologi gir. Jeg kan være enig i at det oppfattes som mindre påtrengende å studere noens platesamling enn å bla seg gjennom spillelisten på telefonen deres, men det er likevel to viktige grunner til at digitale musikksamlinger kan gi vel så mye grunnlag for musikksosial analyse av sine venner:

1. Digitale samlinger sier noe om hvilken musikk man faktisk hører på

I motsetning til en CD-samling vil man som regel ha mulighet til å se hvilke sanger som er spilt hvor mange ganger, og når de sist ble spilt. Alle kan finne en liste over "100 skiver du må høre på før du dør", eller rettere sagt "100 skiver du bør ha i samlingen din når en kompis med peiling på musikk stikker innom", og så gå til innkjøp av disse. Dette er jo vesentlig billigere enn å bruke pengene sine på for eksempel billedkunst, men kan gi mye den samme connoisseur-følelsen. Mer imponerende er det derimot om jeg kan vise til min spilleliste i iTunes og slå fast at jeg faktisk har hørt på disse skivene opptil flere ganger. Og selvfølgelig tilsvarende avslørende er det om det viser seg at Erlend Bratland topper denne listen.

2. Digitale samlinger og spillevaner kan deles

Tjenester som Last.fm lar brukere bygge opp sin egen historie av musikk de har hørt og dele denne med venner, kjente og Internettbrukere generelt. Selv om denne informasjonsutvekslingen ikke skjer på samme måte som når noen er på besøk i hjemmet ditt, kan den gi mer utdypende og relevant informasjon. Og kanskje kan du også slippe å dra på besøk til noen som har "feil" musikk i samlingen sin?

Konklusjon

Ja, det er mulig at rammene for sosial interaksjon vil endres som en konsekvens at stadig færre kjøper fysiske eksemplarer, men samtidig går jo utviklingen mer og mer mot at folk deler fler og fler sider ved sitt eget liv. Jeg tipper at vi om noen år heller vi le av de som snakker om hvordan man i gamle dager brukte CD-samlinger for å forstå sine venner.

Sikre kilder kan informere om at selveste statsministeren bruker pirat-teknologi, nærmere bestemt Internett. Dette er den samme teknologien som blant annet brukes for å spre virus av såkalte hackere, og jeg har også grunn til å tro at kjente terroristorganisasjoner som Al-Qaida også har tatt i bruk Internett.

Dette er omtrent like sjokkerende som nyheten om at NRK har tatt i bruk pirat-teknologi, som blant annet Aftenposten kunne melde om i dag. Ja, bittorrent er teknologien bak The Pirate Bay, som jo også også er avhengig av Internett for å fungere. Altså kunne man like gjerne rapportert at statsministeren selv bruker pirat-teknologi. Som kanskje ville vært enda mer sjokkerende.

Det er klart det er forskjell på bittorrent og Internett i seg selv, men begge deler er bare verktøy. På samme måte som man kan knuse en butikkrute med en hammer, kan man også bryte loven ved å dele filer med bittorrent. Men å kalle en hammer for et kriminelt verktøy er bare dumt. Å bruke hammeren til å utføre kriminelle handlinger derimot, det er kriminelt.

Så hva er problemet? At Aftenposten ikke har forstått skillet mellom et verktøy og en handling, eller at Aftenposten har skjønt forskjellen, men likevel velger å lage en kritisk sak av at  NRK gjør grep for å tilby sine brukere en bedre tjeneste? Jeg tror det er det siste.

Moralen blir selvfølgelig at man ikke skal vinkle saker på en måte som virker misledende for sine lesere, og som bidrar til å skape frykt og negative holdninger til legitime produkter og teknologier. Medier skal først og fremst opplyse og informere sine konsumenter.